Spørrende januardikt

Kristin Lauritzsen ble månedens poet første gang i februar i fjor. Nå har hun gjort det igjen, som «ho». Les diktet og intervju!

Januardiktet «Spørsmåla eg vil ha svar på?» ble skrevet fort uten særlige selvkritiske vurderinger, ifølge forfatteren selv, Kristin Lauritzsen. Hun var månedens poet i februar i fjor med «makrelldager».

Leker med ord

- Det er så befriende å ha et univers uten regler som du kan gjøre hva du vil med. Diktverdenen er min subjektive frie greie, som jeg kan gå inn i når jeg må ha fri luft under vingene, forteller Kristin, som jobber som forsker ved Fiskeriforskning i Tromsø.

Kristin føler ikke at hun har noen klar og tydelig «diktstemme» som er bare hennes, men ordleken har blitt en del av livet hennes.

- Diktskrivinga åpner øynene mine. Jeg føler meg hjemme i poesien, forteller Kristin, som også lar poesien føle seg hjemme hos seg: Bokhylla fylles opp med diktbøker.

- Jeg sier som Bjørn Bakland: Uansett hva diktskrivinga fører meg til, så har jeg fått en ny dimensjon i tilværelsen som jeg ikke kan eller vil legge fra meg, avslutter Kristin.

- «Makrelldager» var på bokmål. Har du begynt å skrive nynorsk nå?

- Jeg har hele tida skrevet dikt på begge målformer, men føler vel egentlig at nynorsken ligger hjertet mitt nærmest, fordi den ligner mer på trønderdialekta mi, sier Kristin.

Hun er fortsatt i en nynorskopplæringfase.

- Dattera mi som er 16 år, driver og kurser meg i grammatikken og de riktige bøyningformene for verb.

Les januardiktet:

Spørsmåla eg vil ha svar på?

Er du født?

Har du eit namn?

Er du hol eller massiv?

Kan eg banke på deg å få eit svar?

Kva krevst for å løyse deg opp frå kulda?

Kan isen din sublimere?

Går du over i gassform mot stjernene?

Kan du brenne?

Er flamma di; flyktig blå og klår eller

raud-gul og skarp som i helvete?

Eg undrar medan eg kjenner glødetråden krøllar seg saman.

Røysta di svulmar meg opp til ein raud døyande gigant.

Av Kristin Lauritzsen

Juryens kommentar:

Eit vakkert dikt der poeten blandar saman mange språkområde: mellom anna kjærleikspoesi og eit slags vitskapeleg fysikkoppgåve-språk. Diktet er spennande og drivande med sin muntert/alvorlege og spørjande tone. Opningslinja: «Har du eit namn», kan få ein til å tenkja på den klassiske taoistiske teksten Tao Te Chiing, der det står «Det Namnlause er opphavet til himmel og jord.»

Diktet gestaltar også ei kjensle av det umoglege i å fanga inn eit anna menneske. Det oppstår lett ein spesiell assosiasjon på slutten her, der det står at eg kjenner glødetråden krølla seg saman. Nå er plutseleg «eg» også ein del av «fysikk-eksperimentet» og det er lett å lesa inn ein gledetråd som slår krøll på seg i dette. Den siste setninga inneheld ei veldig historie om vekst og fall: «Røysta di svulmar meg opp til ein raud døyande gigant..» Spørsmålsteiknet i tittelen indikerer også at det kanskje ikkje er alle spørsmål ein bør få svar på. Og heile diktet er likt sitt tema på den måten at det er ope og omfamnande med sine spørsmål. Dette kan handla om mange viktige ting for menneska, kjærleiken oss i mellom, og spørsmåla ein står att med i høve til universet sine krefter.

For juryen,

Helge Torvund

I juryen satt denne gongen Kristian Rishøi, Niels Nagelhus Schia, Unn Conradi Andersen, Helge Torvund og Maria Børja

NY DIMENSJON: Diktskrivinga har gitt Kristin Lauritzsen en ny dimensjon i livet. - Jeg kan og vil ikke legge den fra meg, sier hun.