Foto: Bob Strong/Reuters/Scanpix
Foto: Bob Strong/Reuters/ScanpixVis mer

Spriker som en middels lovende Idol-deltaker

Vi anmelder MGP-vinner Lenas debutalbum.

|||ALBUM: «Satellite» var noe av en konsensusvinner i MGP-finalen, ikke bare låten flest stemte på, men trolig også den som færrest mislikte. Den er nesten umulig å hate, en gladlåt som ikke overspiller, med snert, sødme og sjarme i en effektiv kombinasjon.

Skulle noen henge seg opp i noe negativt ved Hannover-jenta, så må det kanskje være den eiendommelige engelskuttalen, som Turboneger-bassist og «Trygdekontoret»-boss Thomas Seltzer presist og passe spydig døpte om til Schwarzwald-cockney i sosiale medier i går.

I albumformatet avslører Lena Meyer-Landrut og hennes støtteapparat noe dårligere smak enn Eurovision-vinnerlåten tilsier.

Her prøves litt av hvert stilmessig: De lett Lily Allen'ske poplåtene à la «Satellite» passer henne veldig bra, og en leken, sommerlett «Marit Larsen-på-skoleavslutning»-aktig sak som «Bee» scorer også 12 sjarmpoeng, selv om den er litt overivrig og insisterende i framtoningen.

« «My Cassette Player» »

Lena

3

Plateselskap

Universal

Et par svulmende, voksenpoppete ballader avslører de tilbakevendende soultilløpene som svært vinterbleke og støle. På den lett jazza «Caterpillar In The Rain» høres hun ut som en middels lovende Idol-deltaker som tar seg et par reale vaskebøtter vann over hodet. Å covre Jason Mraz og Adele hjelper lite på det inntrykket.

Og måtte hun aldri, aldri mer bevege seg i nærheten av syntetisk Prince-funk à la «I Like To Bang My Head».

Ut i fra dette sprikende albumet er vanskelig å spå henne noe særlig annet en trivelig år i rampelyset. Om noen andre enn Tyskland fortsatt bryr seg etter en uttværet lanseringssyklus er heller tvilsomt. Men det er nok forførende og substansielt popgods spredt utover her til at det i hvert fall går an drømme om et mye bedre, mer stringent og mer selvsikkert oppfølgeralbum.