I sorg: En kvinne i Tripoli viser fram et bilde av Muammar Kadhafi under en begravelse av ofre for flyangrepene mot Libya. 
Foto: Scanpix
I sorg: En kvinne i Tripoli viser fram et bilde av Muammar Kadhafi under en begravelse av ofre for flyangrepene mot Libya. Foto: ScanpixVis mer

Stans bombinga av Libya

Militær intervensjon i Libya virker mot demokratiet.

Det er tragisk at den norske regjeringa har bestemt at Norge skal delta i bombekrigen mot Libya. Denne beslutningen må omgjøres snarest. Bombing bidrar ikke til å trygge situasjonen for den libyske sivilbefolkningen, men tvert imot til å forverre den. I stedet bør det innføres umiddelbar våpenhvile og forhandlinger mellom Kadhafi-regimet og opprørsledelsen i Benghazi, med mekling i FN-regi. Målet må være å få Muammar Kadhafi til å oppgi makta og legge til rette for reelle demokratiske valg ved å gi Kadhafi en reell retrettmulighet.

De statene som har vært pådrivere for igangsettelse av den pågående militæroperasjonen har vært konsekvent avvisende til alle internasjonale framstøt for en forhandlingsløsning, seinest da dette ble fremmet av Russland under forhandlingene om den siste resolusjonen i Sikkerhetsrådet. Samtidig er det påfallende at de statene som har ivret mest for militær intervensjon i Libya, ellers har vist seg som de mest konsekvente motstanderne av demokrati og menneskerettigheter i den arabiske verden.

Frankrike, som startet bombekampanjen, tilbøy Tunisias mangeårige diktator, Zine El Abidine Ben Ali, soldathjelp for å slå ned opprøret i en tidlig fase. Heldigvis valgte Ben Ali å takke nei til tilbudet og reiste i stedet i eksil. Frankrike er også en nær alliert av militærdiktaturet i Algerie, som er på høyde med Kadhafi-diktaturet i forhold til forfølgelse, fengsling og tortur av opposisjonelle.

I Den arabiske liga har det vært Saudi-Arabia, De forente arabiske emirater og Qatar som har vært diplomatiske pådrivere for å sikre støtte for en FN-resolusjon som åpner for militærintervensjon i Libya. Dette er alle sammen eneveldige monarkier som også forfølger, fengsler og torturerer enhver opposisjonell på akkurat samme måte som Kadhafi. Disse statene har også intervenert militært i nabolandet Bahrain, ikke for å støtte de ubevæpnete demonstrantene som er blitt skutt på av Bahrains militære, men for hjelpe Bahrains konge med å knuse demokratibevegelsen.

Monarkene i de eneveldige gulfstatene er de som mer enn noen andre frykter, og har grunn til å frykte, spredning av den demokratiske bølgen som startet med jasminrevolusjonen i Tunisia og siden spredte seg til Egypt. Også sterke krefter i Vesten frykter at den demokratiske bølgen i den arabiske verden skal spre seg til de oljerike statene. Folkeopinionen i arabiske land er sterkt kritisk til USA og Vesten på grunn av støtten til Israel. Samtidig kontrollerer arabiske land rundt 50 prosent av all verdens gjenværende olje. USA og Israel og deres allierte har derfor god grunn til å frykte at demokratiske regjeringer i oljerike arabiske land vil bruke denne oljemakta til å presse Vesten til å endre sin politikk.

Når det er vestlige gamle kolonimakter og nære allierte av USA som sammen med de arabiske monarkiske diktaturstatene leder an i krigen mot Libya, forsterker det grunnlaget for å avvise krig og bombing som metode. Dersom Kadhafi presses til å fratre gjennom internasjonalt diplomati og forhandlinger, åpnes veien for reelt demokrati i Libya. Dersom Kadhafi nedkjempes militært gjennom utenlandsk intervensjon, er det derimot mer sannsynlig at det libyske folket aldri vil få demokrati, men et nytt undertrykkende diktatur, støttet av utenlandske makter.