Staten inn på Facebook

2. oktober kunne NRK melde at statens prestisjesatsning på nett, minside.no og noreg.no, har blitt en flopp. Samtidig har det amerikanske nettsamfunnet Facebook greid å samle 721 000 norske brukere på bare ett år. En rekordrask vekst har ikke bare gjort Facebook til Norges største nettsamfunn, men til en sentral møteplass og samfunnsarena for en stor andel av befolkningen. Hva skyldes denne utviklingen og hvilken samfunnsverdi har egentlig Facebook? Internett er den mest effektive kanal staten har til å informere om sine velferdstjenester, men spørsmålet er hvordan og på hvilken måte staten bør anvende Internett. Mye kan tyde på at den økende bruken av nettsamfunn er et fenomen som utfordrer etablerte prinsipper for informasjon og kommunikasjon, på en slik måte at norsk offentlig tjenesteyting og informasjonsvirksomhet bør finne sin plass på Facebook.

I nettsamfunn kan man inngå i sosiale nettverk, ha en egen brukerprofil, samt skape og dele innhold med andre gjennom aktiv brukerdeltagelse. Det unike ved Facebook er at det appellerer til et bredere lag av internettbrukere, mens tradisjonelle norske nettsamfunn som Biip og Blink henvender seg til ungdommen. Nettsamfunn har lenge vært en tenåringsgreie, men i den norske delen av Facebook, er det voksne som dominerer. De over 24 år er den raskest voksende brukergruppen. Fremveksten av de voksne nettsamfunnsbrukerne skyldes Facebooks ryddige og brukervennlige design, i tillegg til Facebooks ikke-anonyme linje: Brukere opptrer med fullt navn og ikke såkalte «nicks», som er normen i de fleste virtuelle samfunn. Muligheten for sporing av reelle identiteter forenkler den sosiale prosessen i Facebook. Dette gjør det enkelt å organisere nettverk og å identifisere nye og gamle kjente. Fullt navn inngir tillitt brukere i mellom. Sist, men ikke minst, skyldes den enorme økningen av nettsamfunnsbrukere det faktum at en i Norge har god tilgang til internett og bredbånd. De digitale ferdighetene er også blitt avanserte i store deler av befolkningen. Sosial samhandling og innholdsdeling på nettet er derfor blitt en naturlig del av kommunikasjonsmønstrene til flere og flere. Mange har i tillegg tilegnet seg nye måter å skaffe informasjon på.

Ifølge SINTEF er omtrent én million nordmenn innom et nettsamfunn flere ganger i uken eller daglig, og majoriteten er med i to eller flere nettsamfunn. Dette gjør de virtuelle miljøene til betydelige samfunnsarenaer. Bruken er ikke lenger «bare» sosial interaksjon mellom tenåringer. Voksenlivets gjøremål har inntatt nettsamfunnene, og da særlig på Facebook og i det 3D animerte nettsamfunnet SecondLife. Bruken har begynt å dreie seg om politikk, utdanning, business, innholdsproduksjon, innholdsdeling og nettverksbygging. Tidligere i år opprettet svenskene en ambassade i SecondLife. I det amerikanske eide SecondLife, finnes store multinasjonale selskap som Toyota, Nissan, IBM, BBC, Adidas, Reebok og Intel, samt flere anerkjente universiteter. Nyhetsbyrået Reuters er også på plass med en egen SecondLife-avdeling. På Facebook har betydelige aktører som NRK, Hennes & Mauritz og Ernst and Young etablert seg. Disse ønsker å styrke merkevaren ytterligere gjennom å etablere nære kunderelasjon og øke dialogen med brukerne på Facebook. Nettsamfunn preges av aktiv brukerdeltagelse og engasjement. Engasjementet rundt produkter og tjenester er derfor en sterk drivkraft hos kommersielle interesser.

Når både multinasjonale selskaper og tunge utdanningsinstitusjoner etablerer seg i nye nettsamfunn, bør det være mulig også for norsk offentlig sektor. Det har lenge pågått en debatt om åpenhet i kommunene og tilgjengeligheten til offentlige tjenester generelt. Ifølge Knut Natvig, i en kronikk i Aftenposten 23.august, er informasjonen på offentlige nettsteder vanskelig å finne. Jeg tror imidlertid ikke som Natvig at det går an å lage én altomfattende tjeneste som vil nå ut til hele befolkningen. Staten må heller satse på integrere sine tjenester der hvor brukerne er, for eksempel på Facebook. Det handler om å støtte opp om eksisterende bruksmønster, og å utnytte brukernes engasjement og det faktum at brukere av slike nettverk kan utdanne og informere hverandre. Dagens nettbrukere er mer fragmenterte enn noensinne, både smak og preferanser er i økende grad forskjellig. En god og brukervennlig tjeneste er ikke nok. Unge mennesker synes offentlige tjenester er grå og kjedelig, andre finner ikke det de leter etter fordi informasjonsjungelen er blitt ugjennomtrengelig. De trenger dialog og hjelp fra andre til å finne frem. Det ligger derfor et potensial i å la folk selv modifisere og dele offentlige tjenester og informasjon seg i mellom. Nettsamfunn har vist seg å være debattstimulerende og innholdsdelende miljøer. Miljøer som utfordrer tanken om enveiskommunikasjon. Det offentlige må inn i en mer aktiv dialog med befolkningen. Å lage grupper for og varianter av enkelt offentlige tjenester på Facebook er derfor ikke en fjern tanke.

Ifølge den engelske rapporten «The Power of Information» (2007) ligger det nettopp et enormt informasjonspotensial for offentlig sektor i å ta skrittet vekk fra tradisjonell enveiskommunikasjon, ved å utnytte dagens aktive brukerdeltagelse og deling av informasjon på nettet. Et annet sentralt moment er at det er viktig å møte brukerne der de faktisk er. NRK, Hennes & Mauritz og Ernst and Young har forstått det. Som i verden for øvrig, er det vanskelig å arrangere folkemøter på en ensom åker i Østfold. Internett har også slike folketomme steder. Under høstens kommunevalgkamp var det enkelte politikere som skjønte dette poenget, andre ikke. De politikerne som forsto det, etablerte seg på Facebook eller på VG-bloggen. Begge nettsteder med høy grad av synlighet og brukerdeltagelse. Andre politikere, som 12 bloggende ordførerkandidater i Vestfold, valgte steder hvor nettbrukerne i utgangspunktet ikke var. Responsen var deretter. En riktig utnyttelse av internett kan bidra til økt åpenhet og at innbyggerne gis nye muligheter i forhold til både å understøtte tradisjonelle demokratiske prosesser, men også å etablere nye former for demokrati, medvirkning og informasjonsspreding. Om staten tør å nyttiggjøre seg av nye virtuelle samfunnsarenaer som Facebook, kan dette gi nye og spennende muligheter for offentlig sektors kontakt med befolkningen i fremtiden.

Illustrasjonsfoto: SCANPIX Vis mer