PARADOKS: - Det er underlig, at mens forsøk på å redusere bestanden og drap på én ulv straffes med fengsel, er reduksjon av arten med hele 15 individer akseptert, og en avgjørelse det stilles få spørsmål ved i euforien over dem som ble reddet, skriver Ragnhild Sollund. Her alfahannen i Linnekleppflokken etter at den har fått på seg halsbånd. Foto: Jacques Hvistendahl(Dagbladet)
PARADOKS: - Det er underlig, at mens forsøk på å redusere bestanden og drap på én ulv straffes med fengsel, er reduksjon av arten med hele 15 individer akseptert, og en avgjørelse det stilles få spørsmål ved i euforien over dem som ble reddet, skriver Ragnhild Sollund. Her alfahannen i Linnekleppflokken etter at den har fått på seg halsbånd. Foto: Jacques Hvistendahl(Dagbladet)Vis mer

Debatt: Ulvekonflikten

Statlig jakt legitimerer ulovlig jakt

Effekten ved et forbud mot ulovlig jakt reduseres når staten selv iverksetter jakt på truede rovdyr. En jeger kan den ene dagen registrere seg til ulvejakt, mens han ved en annen anledning kan dømmes til fengselsstraff for den samme handling. 

Meninger

De siste månedenes ulvekonflikt, slik den er manifestert med demonstrasjoner og politisk strid er neppe over med første. Det er lite som tyder på at ulvemotstanderne vil gi seg før den siste ulv er felt, enten det blir på lovlig eller ulovlig vis.

Da miljøvernminister Vidar Helgesen avgjorde at rovdyrnemdenes vedtak om at fire ulveflokker, hovedsakelig innenfor ulvesonen, likevel ikke kunne felles, tok han en riktig avgjørelse. Norge har nasjonale og internasjonale forpliktelse til å beskytte våre kritisk truede rovdyrarter uavhengig av hva lokale bønder, jegere, skogeiere samt engstelige bestemødre måtte mene. Disse forpliktelsene er nedfelt i Bernkonvensjonen og følgelig i vårt eget lovverk. Politikerne kan heller ikke endre på våre internasjonale forpliktelser ved å gi etter fra press fra de nevnte grupper, selv om presset oppleves som både massivt og ubehagelig. Det kan ikke være slik at den som skriker høyest oppnår det han vil. Det er andre verdier Bernkonvensjonen hviler på.

Internasjonale konvensjoner som tar sikte på å bevare naturmangfold, som Bern og CITES (konvensjonen som regulerer handel med truede arter), er begge etablert som en følge av en erkjennelse av at mennesket har utryddet og er i ferd med å utrydde en rekke andre arter, både ved sin voldsomme ekspansjon og ved måten vi med vår tallmessige overlegenhet forholder oss til andre arter på, som ved jakt og handel.

Før denne erkjennelsen oppstod var det fritt frem både for utryddelsespolitikk, som den Norge førte mot de store rovdyrartene til 70-tallet, og for handel. Dessverre har den gryende erkjennelsen ikke medført en radikal endring i vårt forhold til andre arter, men det å jakte på dem og handle med dem er i det minste regulert, dels kriminalisert.

Statens rovdyrpolitikk kan ikke sees isolert men må også vurderes ut fra sin effekt. Rovdyrforliket skal både sørge for at vi ivaretar våre internasjonale forpliktelser, og holde konflikten mellom rovdyrtilhengere og rovdyrmotstandere i sjakk. Denne konflikten kan ikke forenkles til å handle om by/land, heller kan den sees på som en konflikt mellom dem som fortsatt vil behandle rovdyrene slik de ble behandlet opp til 70-tallet, og dem som (med loven i hånd) mener de skal beskyttes og artene bevares.

I min analyse av dommer som omhandler ulovlig jakt på truede rovdyr i Norge, er det enkelte iøynefallende faktorer. De domfelte er jegere og har også ofte deltatt på lisensjakt. Straffenivået er skjerpet, som i Høyesteretts dom fra 1.9.2016 der den strengeste straffen var ett års fengsel for brudd på Straffelovens §152 b andre ledd nr. 1: "Med fengsel inntil 6 år straffes den som forsettlig eller grovt uaktsomt minsker en naturlig bestand av fredede levende organismer som nasjonalt eller internasjonalt er truet av utryddelse …"Anken handler om lovanvendelse. Det sentrale er om disse mennene kunne bidra til å redusere en naturlig populasjon av en kritisk truet bestand. Høyesterett mente altså at de skulle dømmes for nettopp dette, idet også uttak av (kun) en ulv ville redusere bestanden.

Å skyte ulv i Norge er derfor kriminalisert, med mindre det er myndighetene selv som iverksetter jakten, som på de 15 som skal skytes vinteren 2015-2016 som ikke falt inn under Helgesens beskyttende vinger. Det er underlig, at mens forsøk på å redusere bestanden og drap på én ulv straffes med fengsel, er reduksjon av arten med hele 15 individer akseptert, og en avgjørelse det stilles få spørsmål ved i euforien over dem som ble reddet. Spørsmålet er likevel om denne utskytingen også burde kunne defineres som i strid med Bernkonvensjonen, og at det en søker å oppnå med en slik avgjørelse – hensynet til motstandernes godvilje– burde legges til side.

En viktig årsak til det er at den normdannende effekt et forbud mot ulovlig jakt kan ha, sterkt reduseres når staten selv iverksetter jakt på truede rovdyr. En jeger kan den ene dagen registrere seg til ulvejakt (og 11 000 hadde registrert seg for å ta de 47), mens han ved en annen anledning kan dømmes til fengselsstraff for den samme handling. Forskning av Chapron og Treves fra USA dokumenterer at legalisert ulvejakt (lisensjakt) ikke medførte en ønsket reduksjon i den ulovlige ulvejakten som følge av redusert rovdyrmotstand og konflikt, tvert i mot, økte den ulovlige jakten når myndighetene igangsatte lisensjakt. Når staten lisensierer ulvedrap medfører det dermed et dobbelt press: De skytes både legalt og illegalt, den legale jakten reduserer ikke den illegale. Dette tyder på at respekten for de truede rovdyrene avtar, og det gjør også respekten for ulveforvaltningen, som samtidig spriker fullstendig, ved at ulvedrap er både legalisert og kriminalisert.

Flere forskere har argumentert for at ulvekonflikter reduseres når lokale interessehavere involveres i forvaltningen. Men ut fra avgjørelsen som ble tatt av de lokale rovdyrnemder i fjor høst, er det lite som tyder på at disse kan få beholde ansvaret for norsk rovdyrforvaltning. Det blir som å la bukken passe havresekken. Ulvemotstanderne blir neppe fornøyde før alle ulvene er utryddet, og mange legger jo heller ikke skjul på at det er målet. Heller ikke kan man hevde at avgjørelsen bidro til senket konfliktnivå. De som var fornøyde var ulvemotstanderne, mens de som mener at ulv hører hjemme i norsk natur, var misfornøyde. Det er nå avgjørende at Norge i fremtiden overholder sine nasjonale og internasjonale forpliktelser overfor truede arter og ikke lar seg presse av lokale interesser. Det er ikke opp til dem om vi skal ha rovdyr i Norge. Hva som er rett og galt bør i denne sammenhengen overlates til domstolene, uten at man dermed setter vårt moralske ansvar overfor andre arter til side.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook