Statoil på ville veier i Irak

La det først være sagt at det hersker en rekke misforståelser omkring Statoils planlagte etablering. Dette dreier seg ikke om en oljeutvinningsavtale med kurdiske regionale myndigheter. Statoil har gjentatte ganger erklært at ingen kontrakter vil bli signert før et juridisk rammeverk er på plass. Kontoret som skal åpnes i Arbil skal i prinsippet dessuten ha en funksjon i forhold til Statoils sonderinger i hele Irak, og ikke kun i de kurdiske områdene. Det er videre tiltenkt en treningsfunksjon der målet er å forberede irakisk personell for deltagelse i fremtidig arbeid for Statoil i Irak, igjen med hele landet som rekrutteringsbase. Et vesentlig argument fra Statoils side i denne sammenhengen er at slike treningsopplegg er vanskelig å få til i andre områder – internt i Irak på grunn av sikkerhetssituasjonen, i andre land fordi det blir stadig vanskeligere å få innreisetillatelse for irakere.

På alle disse punktene er det vesentlige forskjeller mellom Statoils planer og for eksempel Det Norske Oljeselskapets (DNO) omstridte engasjement i Kurdistan. Ikke desto mindre knytter det seg store problemer til den planlagte etableringen, fremfor alt i kraft av den signaleffekten Statoils kontor i Arbil vil ha i forhold til intern irakisk politikk. Uavhengig av Statoils fagre begrunnelser vil irakere lese dette kontoret først og fremst som interesse for fremtidige investeringer i de kurdiske områdene, og dermed vil det få direkte innflytelse på den intense irakiske debatten som pågår om hvilken statsform landet skal ha. Et vesentlig element av grunnloven som ble vedtatt i 2005 var at den senere skulle revideres, og i de siste månedene har dette revisjonsarbeidet kommet inn i en kritisk fase. Blant de viktigste stridstemaene er hvor mye makt sentralregjeringen skal ha, og her står kurderne steilt mot sjiamuslimer og sunnimuslimer, som i grunnlovskomiteens arbeid har kommet noe nærmere hverandre. I løpet av de siste ukene har kurderne opponert mot selv de mest bagatellmessige utvidelser av sentralregjeringens myndighet, til tross for at grunnlovens nåværende statsmodell gir Irak et av verdens mest desentraliserte politiske systemer, der Bagdad ikke en gang har rett til å oppkreve toll, ilegge skatt, kontrollere vannressurser innenlands eller styre lufttrafikk.

Kurderne har de siste årene ført en bevisst politikk for å styrke sin forhandlingsposisjon i forhold til Bagdad. De har kurtisert sjiamuslimske ledere for at disse skal få interesse av å danne et speilbilde av Kurdistan i det sørlige Irak. Så langt har ikke dette slått til. På tross av dramatiske presseoppslag om ”separatisme” i sør så har det skjedd lite konkret i denne retningen, og det har vist seg at irakisk nasjonalisme står langt sterkere blant sjiamuslimene enn hva mange hadde forutsett. Ikke desto mindre er kurdernes systematiske forsøk på å dra sjiamuslimske ledere i en mer føderalistisk retning et stort problem i den irakiske gjenforeningsprosessen, fordi det har resultert i at enkelte sjiamuslimske politikere har plukket opp radikale perspektiver på føderalisme som skaper friksjon i forhold til både sunnimuslimer og sjiamuslimer med mer tradisjonelle holdninger. Et symptom på denne merkelige situasjonen er at kurderne de siste månedene har gått i bresjen for at visse oljefelt i sør-Irak skal bli åpnet for utenlandske investeringer, igjen ut fra en tankegang om at dette vil stimulere regionalistiske tendenser i sør og skape potensielle partnere som deler kurdernes preferanse om en svak sentralstat. Problemet er at mange i sør-Irak, deriblant mange ansatte i oljesektoren, fremdeles sverger til en tradisjonell statsmodell der Bagdad er det ubestridte sentrum.

Denne kurdiske strategien har også blitt fulgt opp med en annen komponent rettet mot vestlige selskaper: Et bevisst forsøk på å raskt få så mye utenlandsk engasjement som mulig i de kurdiske områdene. Det er her Statoil gjennom sitt Arbil-kontor vil bli en aktør i en intern irakisk prosess. Kurderne har naturligvis foretrukket kontrakter om leting og utvinning, for eksempel av den typen de har inngått med DNO. Men et interessekontor vil tjene nøyaktig samme hensikt: Det vil gi et signal om kurdisk evne til å stå på egne bein og vil føre til mer ekstreme kurdiske krav og mindre kompromissvilje i de pågående politiske diskusjonene, både i forhold til oljelovgivning og revisjon av grunnloven.

Dermed blir Statoils engasjement en light-versjon av det DNO har begitt seg ut på – med en litt mer gjennomtenkt og politisk korrekt begrunnelse, men med nøyaktig den samme negative nettoeffekten i forhold til forsøkene på å skape politisk gjenforening i Irak. Uansett hva Statoil måtte si om ”treningskomponenter” og sikkerhetsfordeler så er ikke det planlagte kontoret nøytralt i forhold til den irakiske forfatningsdebatten: Det signaliserer et ønske om fremtidig engasjement i Kurdistan, og det fungerer som bensin i forhold til kurdisk nasjonalisme. Det er ikke utenkelig at Statoil vil legge seg på kurdernes linje om at det som skapes i dagens Kurdistan er et ”alternativt Irak”, men denne argumentasjonen faller sammen når man ser på kurdernes konkrete opptreden i grunnlovsforhandlingene. Mer og mer blir det klart at det eneste kurderne er interessert i å oppnå i en irakisk føderasjon er månedlige utbetalinger av oljepenger fra de enorme feltene i Basra (som er flere titalls ganger større enn de samlede oljereservene i Kurdistan), samt et forsvarssamarbeid i forhold til Tyrkia.

Det er forståelig at et lite selskap som DNO lar seg friste av kurdernes invitt til å bli en del av dette spillet. Men hvorfor Statoil? Har ikke selskapet råd til å holde fingrene av fatet inntil den irakiske transisjonsprosessen er kommet i mål og irakerne på egen hånd har fått vedta den statsformen de ønsker for fremtiden? Tenker ikke Statoils ledelse på konsekvensene i den arabiske og den islamske verden, der propagandaen fra ytterliggående miljøer fokuserer nettopp på vestlige forsøk på å splitte opp Irak?

Det er riktig at Irak trenger utenlandske investeringer, men først og fremst må landet få hjelp til å oppnå intern enighet om en ny statsmodell. At norsk investeringshunger bidrar til at kompliserte gjenforeningsprosesser i Irak blir skadelidende er foruroligende, og både Statoils konsernledelse og norske myndigheter burde snarest tenke kritisk gjennom hele etableringen i Arbil.