Sterk maur

- Tenk at en maur kan være så sterk, skriver Roar Thomassen (45). Han er månedens poet for januar.

Han sendte inn noen haikudikt på nettet i 2000. Deretter fulgte en pause på noen år før han i desember sendte inn noen tekster og fikk konstruktive tilbakemeldinger.

- Jeg begynte å gå gjennom det jeg hadde skrevet opp i gjennom årene, og forbedre det jeg fant av verdi. Samtidig skrev jeg på nye ting. Det meste var ubrukelig, men innimellom fant jeg et og annet jeg kunne bygge videre på, forteller Roar.

Diktet «Maur» er nytt. Når han ser på det nå, merker Roar at han har vært inspirert av Wislawa Szymborska.

- Hun har betydd mye for meg, forteller han.

Nye innfallsvinkler

Å skrive er svært viktig for Roar. Han har holdt på i mange år, med både dikt, noveller og romaner. Men det er diktet han har funnet seg best til rette med.

- Jeg føler jeg får sagt det jeg har lyst til å si gjennom diktene, samtidig som det alltid gir meg mulighet for å si det samme en gang til, om jeg finner en ny innfallsvinkel.

Roar har et mål om å få utgitt noe.

- Horisonten er likevel først og fremst å arbeide for å bli bedre til å skrive dikt, og å kunne ha med meg den gleden så lenge som mulig. Det har for meg størst verdi.

Til daglig er Roar ingeniør og bor i skipperbyen Svelvik.

Les diktet:

«Maur»

Jeg har en maur

til venn

Han har en tråd

festet i min fot

Hvis jeg snakker

trekker han èn gang

Sitter jeg stille

trekker han to ganger

Han klager på

min ensomhet

men vi har ingen kode

for det

Vi må ha en

kode sier mauren

En gang sier jeg

Han rister tenksomt på hodet

En gang er

ikke kode for ensomhet

Av Roar Thomassen

Juryens kommentar:

Det sjarmerande med dette diktet har kanskje å gjera med at det har ein leiken tone kring eit alvorleg tema. «Jeg» i diktet har ein så liten venn at det ikkje heilt gjer opp for einsemda, og når denne vennen er ein maur så har poeten sett opp ei absurd og eventyrleg ramme. Men det vert gjort som den mest sjølvsagte ting og det er viktigare å fortelja korleis dei kommuniserer. Og her er det noko merkeleg dobbelt i diktet. For dei snakkar saman på relativt «vanleg» vis, slik menneske og insekt kan gjera i ei eventyrleg verd. Men i tillegg har dei sin eigen kode. Og det er ikkje opplagt kvifor dei har det. Men har ikkje ofte vennar det? Å finna koden for einsemd, det vert ei underleg oppgåve som diktet munnar ut i. Dette får ei rar og mangetydig meining som stikk djupare enn både det morosame og det søte ved diktet. Kva er eigentleg koden for einsemd, og kva skal me med den?

For juryen,

Helge Torvund

DEN SKRIVENDE INGENIØR: Roar Thomassen har skrevet lenge, men dette er blant de første gangene han går ut av skrivebordskuffen.