FOTO: Scanpix NTB
FOTO: Scanpix NTBVis mer

Sterkt om grufull familiehemmelighet

Bestefarens SS-fortid blir avslørt på dødsleiet.

ANMELDELSE: «- Opa er død. Faren min ringer på mobilen min. Det var det, sier han».

Det er alt som står på første side i Julia Butschkows andre roman, og denne kortfattede og direkte tonen blir holdt klokkeren hele boken igjennom.

Den unge kvinnelige hovedpersonen jobber i en urmakerforretning på København jernbanestasjon. Hun har avbrutt utdannelsen grunnet en tung depresjon og klarer ikke annet enn å se på mens tiden og folk passerer.
     

Da bestefaren hennes blir dødssyk reiser faren for første gang på svært mange år til foreldrene sine i Berlin. Samme dag dukker den tyske fetteren hennes opp i urmakerforretningen. Hun har ikke sett ham siden barndommen og selv om han ser svært tynn og sliten ut, føler hun fortsatt en sterk tiltrekningskraft mot ham.

Faren har hele sitt voksne liv hatt minimal kontakt med sin tyske familie, og har aldri villet snakke om bestefaren. Det eneste hun har fått vite er at han var arkeolog før krigen, - og under 2. verdenskrig hadde man ikke bruk for arkeologer lenger.

Fetteren svarer derimot villig på alle spørsmålene hennes, og slik får hun vite den brutale familiehemmeligheten. Bestefaren var toppnazist og oberstløytnant i SS, og i tillegg klarte han å komme seg unna uten straff etter krigen.  

Blodskam og botsøvelse
Når hun får vite sannheten, forstår hun bedre den vage følelsen av skyld som hun har båret på helt siden hun var liten;

«-Tross mine fem år vet jeg at blodet i årene mine har et eller annet med krigen å gjøre fordi faren min er tysker. På en eller annen måte som jeg ikke helt forstår, men helt klart fornemmer, bærer jeg en del av skylden for at morfaren min er lam.»  

« «Apropos Opa» »

Julia Butschkow

Mens hun har slitt med depresjon har fetteren sultet seg til skinn og ben, inspirert av Kafkas novelle «Sultekunstneren».

På en utstillingsåpning iscenesetter han seg selv naken i et bur og legemliggjør dermed konsentrasjonsleirfangene bestefaren deres var ansvarlig for. Samtidig blir den seksuelle tiltrekningskraften søskenbarna imellom et sterkt bilde på den skammen de begge føler at renner i blodet deres. 

Slående stilsikkerhet
Historien er delt opp i korte bruddstykker og hopper frem og tilbake i tid, men den unge jeg-personen forteller alt som om hun selv var øyenvitne. Det fungerer godt og gir leseren en like stor nærhet til farens fødsel under bomberegnet i Berlin, som til hennes egen frie hippieoppvekst.

Butschkow har en klar og ujålete skrivestil, her er det lite skjønnmalende setninger eller fyllord. Den korte, episodiske oppbyggingen fungerer ypperlig sammen med dette, og slik blir «Apropos Opa» en bok som slår leseren raskt og effektivt, men som samtidig får en til å føle seg øm og truffet lenge etter at man er ferdig med den.

Trude Marstein har oversatt den til plettfritt norsk, uten at de tyske og danske miljøene har gått tapt på veien.