Stille desperasjon

Lavmælt, tankevekkende og svært velspilt drama.

Mollstemte strykere, blygrå himmel og en mann som sover i forsetet av en bil. Åpningsbildet slår an tonen, en dyster stemning som holdes gjennom hele filmen. For dette er ikke en feel good-film fra drømmefabrikken Hollywood. Her er ingen konflikt med påfølgende forløsning og happy end. Og bra er det.

Arbeidsledig

Vincent, glimrende spilt av Aurelien Recoing, er lykkelig gift og har tre sunne, søte barn. Han har også en stabil, spennende og svært interessant jobb. Det er i hvert fall det alle tror. I virkeligheten er han arbeidsledig og tilbringer dagene bak rattet eller på rasteplasser langs motorveien, mens han jevnlig oppdaterer sin kone om hva som liksom skjer på jobben via mobiltelefon.

Høres kjent ut? Jo da, regissør Cantet har åpenbart latt seg inspirere av en liknende historie, en grusom tragedie fra virkeligheten. Han får sagt mye klokt om karrierejag, midtlivskrise, vellykkethet og hvor viktig det er å holde fasaden, både overfor sine nærmeste og ikke minst: overfor seg selv.

Desperate rop

Det går sakte framover og de dramatiske toppene er svært avrundede. Men det gjør dramaet enda sterkere og spenningen som hele tida ligger under, mer merkbar. Hvordan skal det ende? Når vil omgivelsene oppdage bedraget? Og hva skjer da?

Man får automatisk stor sympati for en som ikke klarer å formulere sine desperate rop om hjelp. En som ønsker en time-out, men i stedet vikler seg inn i et nett av løgn og svik. Laurent Cantets film stiller mange spørsmål, men svarer på langt fra alle av dem. Du må altså tenke sjøl. At en film setter i gang en tankeprosess av ganske eksistensiell karakter, skjer ikke så veldig ofte. 60-70 kroner er ikke en høy pris å betale for det heller, spør du meg.

DESPERAT: Aurelien Recoing (Vincent) gjør sin første store filmrolle i «Tiden er ute», et drama til ettertanke.