UFORSTYRRELIG: Med musikalsk uforstyrrelighet og et hav av klanglige nyanser inntok (f.v) Mats Eilertsen, Gjermund Larsen, Arve Henriksen, Nils Økland og Svante Henryson Nasjonal jazzscene, Victoria, torsdag kveld. FOTO: TERJE MOSNES
UFORSTYRRELIG: Med musikalsk uforstyrrelighet og et hav av klanglige nyanser inntok (f.v) Mats Eilertsen, Gjermund Larsen, Arve Henriksen, Nils Økland og Svante Henryson Nasjonal jazzscene, Victoria, torsdag kveld. FOTO: TERJE MOSNESVis mer

Stillferdig tidssoneterapi

Arve Henriksens «Tidssoner for trompet og treverk» er godt ute på veien som siste rikskonsertturné.

KONSERT: Etter turnéåpning i Arendal onsdag, svingte Rikskonsertenes siste turné med offentlige kveldskonserter innom Oslo og Nasjonal jazzscene i går kveld. Konserten var den andre av i alt 13 i april pluss en 14. i Bergen under Nattjazz 31. mai.

Oslo-konserten ble et stemningsfullt møte mellom mørke og lyse strengeklanger, varm, vibratoløs messingtone og lekende videofargespill (Tord Knudsen).

Den viste «Tidssoner for trompet og treverk» som en vakker, lavmælt og til tider betagende svanesang for denne delen av Rikskonsertenes virksomhet, og låt i lange strekk som et imaginært musikalsk møte mellom Myllarguten og nynnende gregorianske munker.

Samspilt
Selve konsertoppdraget er trompeter Arve Henriksens, men med gode komponistbidrag og følsom og potent musisering inngår felespillerne Gjermund Larsen og Nils Økland, cellisten Svante Henryson og bassisten Mats Eilertsen i konserten som mer enn innleide «sidemen».

I et repertoar av originalmateriale og overlevert folkemusikk låt de fem som et samspilt band - som etter hvert nok kommer til å låte enda mer samspilt, være enda tryggere på materialet og kanskje spille det enda dristigere enn i går.

Samlet brukte musikerne de ulike klangfargene i sin kollektive palett godt. Larsen og Økland alene var et lite eventyr av toner og overtoner, i dialoger som i unison eller harmonisk samklang. Sammen med Henryson og Eilertsen, skiftende mellom klimpring og buespill, låt de fire i det ene øyeblikket som et spellemannslag, i det neste som en kammerkvartett, og i lag med Henriksens akustiske trompet, unike vokal og litt digitalt kosttilskudd dannet de en kvintett som vi vel knapt har hørt maken til her hjemme.

Som et overraskende bonusinnslag i konserten dukket trommeslager Per Oddvar Johansen opp med finstemt stikksag. I inderlig samspill med kvintetten fikk han vist at den klanglige avstanden fra feler og horn til skarptannet metall ikke alltid er så lang, og at det i bunnen av all musikk handler om å sette luft i svingninger, uansett.