Stilltiende desemberdikt

Juryen valgte seg «helst skulle ein teia» for desember. Det er skrevet av «Kastor».

Poeten bak pseudonymet har vært med i Diktkammeret siden mars 2001, under forskjellige navn. Ambisjonene med skrivinga er å prøve ut flere språklige identiteter, eller subjektposisjoner.

- Derfor har jeg forsøkt å skrive vesensforskjellig under de forskjellige psevdonymene, forteller desemberpoeten.

Forfatteren er svært overrasket over å bli kåret til månedens poet, selv om han flere ganger - under ymse pseudonym - har vært med til siste runde.

Poetisk

Kastor har en utdanning og et yrke som gjør at han har jobbet mye med litteratur, men mindre med poesi enn skjønnlitterær prosa og essayistikk.

- Kanskje har jeg vært mer interessert i den poetiske språkfunksjonen i alle sjangre enn i poesi-sjangeren spesielt, og at jeg nok har hatt noen fordommer mot diktspråkbruk som jeg har oppfatta som jålete.

Heftig

Noen ganger har Kastor også vært uenig med Helge Torvund.

- Ja, jeg har hatt heftige diskusjoner med diktlæreren, diskusjoner som i alle fall jeg har hatt stort utbytte av. Og så er jeg så fri å tro at utbyttet av og til har vært gjensidig, og at vi har nærmet oss hverandre, sier han.

Les diktet:

«helst skulle ein teia»

stå einkvan stad, sjå

ut i lause lufta

stå der med hendene

i lommane og teia

til blikket fester seg

i noko som ikkje

er, som ikkje har namn

og er, som berre eksisterer

som eit fråvere

som ikkje er til

å bera

det er ikkje sant

at verbet har fleire tider

det som er er nå

alt anna er løgn

Av Kastor

Juryens kommentar:

Dette er eit dikt som i eit så enkelt språk som mogleg prøver å seia noko om eit svært vanskeleg område. På ein måte er diktet eit dikt om dit ein må gå for å skapa eit personleg dikt. Om det å ikkje seia noko før ein har noko å seia. Helst burde ein teia. Og så om det å ta seg tid til å finna fram til det som ikkje alt mange har sagt, eller det som ikkje mange har sagt noko om på same måten, det som ikkje har namn. Men som, i alle fall i språk og tanke, eksisterar som eit fråvere. Men det må vera noko som er viktig likevel. «som ikkje er til/ å bera», som både kan bera i seg tydinga om at det er uuthaldeleg og trengjer seg på slik at ein må formulera seg om det for å oppnå erkjenning. Eller å kjenna kva det er, få ei er-kjenning.

Teknisk vitnar diktet i tillegg til streng refleksjon om stor dugleik i bruken av linjeskift, slik at linjene fleire stader får ei meining først, og så vert meininga vridd litt når neste linje kjem inn. Dette er likevel underordna innhaldet og meininga og ikkje overdrive eller utnytta bare som effektmakeri. Tittel, dikt, linjeskift og svært økonomisk ordval er alt saman underlagt heilskapen og bodskapen. Det handlar om språk, om verb, men det handlar mest om oppfatninga av røynda, korleis språket burde vera for å forholda seg meir reelt til det verkelege.

Siste linja er samstundes så bastant att den overraskar og provoserer og får ein til å tenkja: Er all historie løgn, er alt som var usant? Og svaret må verta like provoserande. Ja. I dette perspektivet som handlar om den skapande augneblenken er det det. Som den fine poeten Sigmund Mjelve kunne ha sagt det, bare det som «er til er til»! Av fire gode dikt er det ein fryd for juryen å få fokusera på dette flotte diktet, og samstundes er me oppløfta over at våre val skapar både applaus og varm debatt! Det er liv på Diktkammeret.