Stjal kjærlighetserklæring på nattbussen

Anne Lind ble inspirert «on the road» i California.

(Dagbladet.no): - Nei, nå slo du meg rett i bakken her, Maria! Jeg mener, de fire andres dikt - samtlige - er jo så vanvittig gode!

Slik reagerer Anne Lind på å bli kåret til månedens poet. Men også juryen blir overrasket, for diktet, «ode til Heidi M.» er signert Jakob, og samtlige jurymedlemmer var rimelig sikre på at en ung gutt hadde sendt inn diktet.

Har flere aldre i seg

- Denne unge Jakob, ja, svarer Anne etter å ha summet seg.

- Det er to ting, tror jeg. For det første er det noe med forholdet vårt til alder som jeg har tenkt en del over i det siste. Jeg er 58 år gammel. «Nå som du nærmer deg 60...» har folk begynt å si til meg. Og jeg hører veldig godt hva som ligger i de tre prikkene. Men det er to måter å se på dette med alder på. Jeg kan tenke: «Oh shit, jeg er 58 år gammel, prikk, prikk, prikk.» Eller jeg kan tenke: «Dæven, jeg er 58 år gammel, tenk så mange forskjellige aldre jeg har i meg nå, dem kan jeg bruke!»

Hun forteller samtidig om bakgrunnen for diktet:

- Det andre er at jeg reiste med Greyhound-buss tvers gjennom tre kvart av USA i sommer. En strekning satt det et ungt kjærestepar i setet rett bak meg. Det var midt på natta og folk rundt oss slumra, men disse to var lys våkne. Jenta ville vite hva det var gutten likte ved henne, hvorfor han var forelsket i henne. Og han dro på det. Men hun ga seg ikke, forteller Anne, som da begynte å «ta opp» samtalen.

- «Look, ok, if you really want to know...» sa gutten til slutt. Og jeg satt der med øra på stælker og ventet nok at han skulle si noe om hvor pene øynene hennes var, eller noe annet ytre ved henne som tiltalte ham. Men neida, han la ut om sånne ting som hun gjorde, små ting som sa noe om personligheten hennes, og mellom linjene kom det fram et bilde av ei jente med integritet. Og akkurat dette sa jo så mye om den unge gutten selv også.

Rappet navnet

Den norske passasjeren ble rett og slett rørt.

- I oden til Heidi M. har jeg prøvd å fange noe av dette. Jeg har valgt litt andre eksempler enn de gutten på bussen nevnte, mest for å komprimere. Men fornavnet hennes har jeg «rappa» direkte - jeg overhørte at hun het Heidi. M\'n tilføyde jeg for rytmen sin del, og lyden. Og mens jeg skrev måtte jeg jo forsøke etter beste evne å hente fram 17-åringen i meg sjøl.

Som sagt trodde diktjuryen, som denne måneden besto av Kristian Rishøi, Maria Børja og Helge Torvund, at diktet virkelig var skrevet av en (ung) Jakob. Helge Torvund, som hver måned forfatter juryens begrunnelse, skrev derfor sin jurybegrunnelse med dette i tankene.

- Jeg ville nok ha skrevet en litt annerledes begrunnelse om det hadde stått Anna i staden for Jakob, sier han.

- Men vi får anta at poeten ønsket at vi skulle lese diktet som et vanlig heterofilt kjærlighetsdikt, samtidig som det selvsagt like gjerne kan være et homofilt kjærlighetsdikt eller en ode til en sabla god venninne.

Les juryens begrunnelse:

Kjærleiksinnsikt som har kosta

Dette diktet er plukka ut av ein månad full av mange klangmevitne, yrviltre, sorgstille, dysselange, bittekorte, uhyggebryggjande, novaeksperimentelle, retrotradisjonelle, guruinnsiktsfulle, oversiktssvevande, grusbasale, beingrindbanale, blodbrutale og troll-i-øskje-overraskande dikt. Ein god haust frå september, med andre ord.

Men altså, Heidi-oden slo juryen i bakken med sin rause stil, med sin direkte tale som får denne Heidi til å stiga fram av teksten etter kvart som eit samansett menneske. Eit menneske med litt andre prinsipp enn fleirtalet på tribunen, men som har vore så heldig og funne seg ein diktar som veit å setja pris på nett det. For det er ingen tvil om at me meir enn aner at denne kjærleiksinnsikta her, den har ikkje kome gratis! Og det gjer heller ikkje det å skriva ein slik tekst i ei gjennomført og samanhengjande rørsle. Det finst ein undertekst av dirrande frustrasjon som skapar grobotn for eit trøkk og eit driv i diktet. Og det er ein måte å bruka energien i denne kontrasten, i drivet og dei store bokstavane på, som skapar ein ekstra smittande kjærleik i desse linjene her, og ein nærleik til den kvardagen diktet sitt eg og diktet sitt du lever i. Samstundes er den munnlege stilen fint avpassa til nettopp dette temaet. Og denne poeten si Heidi er observant nok til å sjå når han drit seg ut. Men også då stiller ho seg solidarisk ved sida av den som er situasjonens tapar, og heier på han! Og me heier i oktober på Heidi og hennar inspirerte septemberdiktar!

I SKOGEN: Anne Lind reiste i California i sommer, der hun fikk stammen til septemberdiktet sitt. På bildet sitter hun inni et redwoodtre i Muir Woods. - Dette fotoet er en liten hilsen til den skogsglade med-utvalgte Oddbjørn Aardalen, sier Lind.