Stjerneglans på tomgang

Alt hviler på Julia Roberts og Brad Pitt i denne lettbeinte komithrilleren med en antikk pistol i fokus.

Et blikk på disse vakre menneskene, og de fleste av oss vil forstå hvorfor vi aldri blir verken særlig berømte eller søkkrike. Uten slike magneter ville «Meksikaneren» ha falt død til jorda, for både manus og regi strever med nerve og temperatur. Vi får lite samspill mellom de to stjernene, ettersom de stort sett befinner seg på hver sin side av den amerikanske grensen.

Pitt er i Mexico, en talentløs småkriminell ute på sitt siste oppdrag: å hente hjem en verdifull pistol det hviler en forbannelse over. Våpenets historie rulles møysommelig opp i flere sekvenser. Alt går galt for stakkars Pitt, flere gangstere vil ha tak i pistolen, så kjæresten tas som gissel av mafiosoen Leroy (James Gandolfini). Heldigvis, om ikke for Julia, så for oss. Gandolfini har utmerket kjemi med Roberts og gjør mye ut av rollen - en avlegger av hans Tony Soprano med minst like mye behov for psykologisk hjelp som TV-figuren.

Det er ikke skuespillernes skyld at «Meksikaneren» vakler. Særlig Pitt tyner sitronen til siste dråpe og stjeler mange scener. Men dialogen mangler de virkelig saftige replikkene, forviklingene blir mange og forhalte, og i kampen for å skape spenning blir det enkleste atter pistol. Med et virkelig godt manus ville en lett film som dette holdt oss på tå hev uten kaskader av blod. Kraftig sprik i persontegningene, dessuten; mens amerikanske gangstere er tradisjonelt tegnet, er de meksikanske overkarikerte på grensen til det halvrasistiske.

En runde til på klippebordet hadde også gjort sitt. 15 minutter mindre av Julia og Brad ville ha fått dem til å funkle mer.

MAGNETER PÅ LERRETET: Brad Pitt og Julia Roberts gjør hva de kan, men får liten drahjelp i komithrilleren «Meksikaneren».