Storbondens tid er forbi, Lundteigen

I Dagbladet den 1. februar forsøker Per Olaf Lundteigen å gjøre vedtaket om vern av Trillemarka til en konflikt mellom en urban elite og folk på bygdene. Han snakker om fravær av en historisk aristokratisk elite, og filosoferer over grunnlaget for maktutøvelse:«Grunnlaget for å utøve makt er mangesidig, men herredømme over økonomiske ressurser, adgang til myndighetsposisjoner og Kyndighet har vært dominer ende.» Dette er en meget presis beskrivelse av det gamle klassesamfunnet på bygda, der makt var knyttet til eiendom, båndene var tette mellom storbonden og myndighetsposisjoner, og kyndighet var nødvendig for forsvarlig forvaltning av gårdens ressurser.

Denne maktstrukturen har vært gjeldende på bygda helt inntil våre dager, og er høyst tilstedeværende i enkelte grunneieres virkelighetsoppfatning den dag i dag. I dette sterkt klassedelte samfunnet trengte ikke storbonden å bry seg om allmennhetens oppfatning av hvordan naturen bør forvaltes. Storbonden stod fritt til å forvalte naturen ut ifra kortsiktige, privatøkonomiske hensyn. Makt var knyttet til eiendom.

Den dag i dag står navnet på storgårdene malt på benkeradene foran i kirkene, der storbonden kunne kjøpe fast plass hos presten, mens husmenn og arbeidsfolk stod bak. Påskriften er bevart som en påminnelse om den brutale makteliten som styrte bygdene. Dette er ikke svært lenge siden.

Forvaltningen av vår felles naturarv dreier seg ikke, slik Lundteigen og Dagbladets John Olav Egeland (Dagbladet 21.12) vil ha det til, om en konflikt mellom en urban elite og «brede lag av befolkningen.» De har kanskje ikke fått med seg at forslaget om vern av Trillemarka i utgangspunktet ble fremmet av en gruppe lokale bygdefolk? Konflikten handler om allmennhetens ønske om en mangfoldig og artsrik natur, og grunneiernes ønske om å tjene mest mulig penger på sin eiendom, ved hyttebygging, skogsdrift, sauehold, det som Lundteigen presist kaller «kyndighet». Vi snakker om kyndighet i forhold til å tjene penger på et naturområde, ikke i forhold til en naturforvaltning som har som målsetning å opprettholde et naturlig artsmangfold, allmennhetens tilgang til opprinnelig natur og friluftsliv. Dette har den norske bonden svært lite erfaring med og liten kyndighet på området. Viltforvaltning har stort sett handlet om rovviltbekjempelse og en kyndig elgforvaltning. Resten av artsmangfoldet i skogen er et heller trist kapittel.

Tvert i mot har vi sett hvordan den norske bonden har blitt den største trusselen mot en mangfoldig og artsrik natur, sett bort fra klimaendringene. Skogsdriften foregår ikke lenger på den måten at bonden spenner for Blakken og tar øksa på rygg. I dag leies det inn entreprenører som utfører hogsten med store maskiner, som etterlater store sår i landskapet og er en direkte trussel mot de artene som lever i skogen. Halvparten av alle arter som er truet av utryddelse i Norge lever i skog. Grunnen til at de er utrydningstruet er skogsdrift. Praktisk talt all norsk urskog er ødelagt av hogst.

Skogeierne har hatt mange sjanser til å gjøre noe med dette. Oppfordringene har vært mange, naturvernorganisasjonene hadde på 80-tallet mange møter med skogeierforeningene for å få til et samarbeid. Det burde ha vært mulig å fange opp signalene om en økende bevissthet omkring verdien av det naturlige artsmangfoldet, og allmennhetens ønske om tilgang på skogområder som ikke er ødelagt av store maskiner og et industrielt skogbruk. Men makteliten på bygdene har gode forbindelser med myndighetsposisjonene til Lundteigen. I stedet for å utvikle en form for skogbruk som ivaretar hensynet til de artene som lever i skogen, har grunneierne oppnådd statsstøtte til avvirking av vanskelig tilgjengelige skoger, som betegnes av biologer som de mest verdifulle gjenværende skogene vi har, til planting av gran og fremmede treslag, som medfører utarming av mangfoldet, og selv fått styringen med hvilke miljøhensyn som skal tas ved den skogsdriften de selv tjener penger på. Dette er grunnen til at Stortinget ikke vil kunne nå målsetningen om at utryddelsen av arter i Norge skal opphøre innen 2010. Råd fra fagmiljøene har blitt neglisjert, noe som har ført til at det i dag er stort behov for ytterligere totalfredning av skog.

Derfor handler konflikten bruk/vern ikke om motsetninger mellom en urban elite og folk på bygdene, men mellom allmennhetens oppfatning av naturverdier og grunneierens ønske om å tjene penger på skogen. Hvis det skal snakkes om en elite her, må det være storbonden, som mener at vår felles naturarv skal forvaltes ut ifra den enkelte grunneiers kortsiktige økonomiske behov.

Her i dalen har debatten omkring vern av Trillemarka synliggjort hva konflikten dreier seg om. Sambygdinger har blitt mobbet fra bygda uten å ha gjort annet enn å påvise det artsmangfoldet som faktisk finnes i området. Det lønner seg fortsatt ikke å legge seg ut med storbøndene. Naturvern har blitt presentert som den store trusselen mot det tradisjonelle livet på bygda, selv om alle vet at tømmerverdien i verneområdet knapt vil være målbar i kommuneøkonomien. Likeledes har industrialiseringen av skogbruket overflødiggjort titusener av arbeidsplasser i skogbruket på landsbasis. Det blir åpenbart at konflikten handler om noe annet.

Lundteigen beskriver det meget presist – det handler om at makt skal være knyttet til eiendom, storbondens nære tilknytning til myndighetsposisjonene, og kyndighet i økonomisk lønnsom skogsdrift.

Vernet av Trillemarka er en seier for allmennhetens rett til medbestemmelse i forvaltningen av vår naturarv, og et punktum for en epoke da makt på bygdene var knyttet til eiendom.

Det skal vi være glade for.