FRA TV TIL BOK: TV-serien «Hjernevask» har skapt voldsom debatt. Nå foreligger boka basert på serien, «Født sånn eller blitt sånn?», skrevet av Harald Eia og Ole Martin Ihle. Foto: SIV JOHANNE SEGLEM
FRA TV TIL BOK: TV-serien «Hjernevask» har skapt voldsom debatt. Nå foreligger boka basert på serien, «Født sånn eller blitt sånn?», skrevet av Harald Eia og Ole Martin Ihle. Foto: SIV JOHANNE SEGLEMVis mer

Store peniser, gjerrige jøder og homofile barn i «Hjernevask»-boka

Eia og Ihle går høyt ut på banen og trekker seg raskt tilbake.

||| BOK: Med forbehold om genetiske mutasjonskomplikasjoner: Er det ikke lite grann morsomt at Harald Eia og Ole Martin Ihle utkommer med Hjernevask-boka si omtrent samtidig som innvandrerskeptikeren Ole Jørgen Anfindsen lanserer sin «Selvmordsparadigmet. Hvordan politisk korrekthet ødelegger samfunnet»? Eia/Ihle starter boka med å kritisere den akademiske latteren som dukker opp i samfunnsfagmiljøet når det antydes at det skjuler seg genetiske forklaringer bak for eksempel skilsmissestatistikken, men siden undertegnede ikke er akademiker, må det være lov å se ironien i at disse to bøkene utkommer samtidig. Alternativet er å bli konspiratoriker, og fundere på om noen — inkludert statskanalen — har en masterplan for å gjeninnføre raselæren i Norge. Og det er ikke noe gøy.

Ole Jørgen Anfindsens «Selvmordsparadigmet» og Harald Eia/Ole Martin Ihles «Født sånn eller blitt sånn?» er like i anslaget. Forfatterne har multikulturalismen som skyteskive, begge bøkene tar et oppgjør med politisk korrekthet og de insisterer på at naturvitenskapen er en viten etablissementet ikke vil befatte seg med. Anfindsen/Eia/Ihle hevder det er IQ-forskjeller mellom svarte og hvite, og de baserer seg på den samme forskeren, kanadiske J. Philippe Rushton — hvis ekspertise er målinger av skaller og peniser. Herfra og ut skiller Anfindsen/Eia/Ihle lag. Anfindsen forsvarer Rushton og vil at IQ-forskjellene skal få politiske konsekvenser, blant annet for bistanden, mens Eia/Ihle vender seg mot Rushton og ender opp der vi var før kapitlet startet: «Etter alt som er skrevet og sagt, er det faktisk slik at man per dags dato ikke vet hvorvidt det er genetiske intelligensforskjeller mellom ulike raser. Det eneste man vet, er at muligheten er der».

Det er også fornuftig å holde muligheten åpen for at vulkanutbrudd på Island vil hindre flytrafikken fra Gardermoen, men siden sannsynligheten for det er minimal, gjør folk flest klokt i å planlegge sine reiser som om det aldri vil skje.

Eia/Ihles kuvending er symptomatisk — og et sympatisk trekk ved «Født sånn eller blitt sånn?». De gjør det samme når de diskuterer hvorvidt homofili skyldes arv eller miljø. Først starter de boka med å fastslå at sannheten ikke ligger et sted i midten, og at denne «tilsynelatende fornuftige mellomposisjonen ikke bare gjør oss intellektuelt dovne, men også at den fører oss galt av sted», for så å konkludere med at homofili verken skyldes arv eller miljø, men at sannheten ligger et sted i midten: «Homofili skyldes et samspill mellom gener og miljø. Hvordan dette samspillet foregår, vet man foreløpig lite om. Homofili er og blir en vitenskapelig gåte». Igjen — dette visste vi før boka ble åpnet: Høna kom ikke før egget eller motsatt, de kom samtidig. Et annet forsonende trekk ved boka er at forfatterne gjennomført tar brodden av sine egne og forskernes kontroversielle påstander ved å stille spørsmål av typen: Om homofili er medfødt, hva så? «Fra et politisk eller moralsk ståsted bør det derfor være revnende likegyldig om homofile er født sånn eller blitt sånn. De bør respekteres og behandles på samme måte uansett årsak».

Eia/Ihle går høyt ut på banen og trekker seg raskt tilbake. Om de scorer mål eller bare lager flott show, er noe uklart. Hadde de visst det selv, hadde de byttet ut tittelen «Født sånn eller blitt sånn?» med «Født sånn!». De har et poeng i at naturvitenskapen og samfunnsfagene snakker dårlig sammen, mens de egentlig har mye å tilføre hverandre, og at samfunnsfagene dominerer norsk offentlighet, men det er vanskelig å se hva de mener ville blitt bedre om naturvitenskapen og samfunnsfagene hadde byttet plass. Ifølge Eia/Ihle er problemet med status quo at kjønnsforskere, multikulturalister og sosialantropologer har som utgangspunkt at alle mennesker er like og kulturene er forskjellige, mens naturvitenskapen og biologien fokuserer på individforskjellene. Naturvitenskapen ikke er så opptatt av kulturer, men vi kan anta at biologene betrakter dem som irrelevante, altså like. Dette er riktignok stereotype motsetninger som få vil vedkjenne seg, men det går fint an å snu dem på hodet: Naturvitenskapen påstår at alle mennesker er like, mens multikulturalistene hevder at alle er forskjellige. Dette kan gjøres enda mer forvirrende, men det er enklere å overlate ordet til Eia/Ihle: «Det framstår kanskje som en moralsk kuvending å begynne å snakke om biologiske likheter etter at vi har skrevet en hel bok om biologiske forskjeller, fra kjønn til klasse og rase. Men likhetene er likevel mye større enn forskjellene». Sånn er det med kultur også. De er forskjellige, men likheten er større enn forskjellen.

To skritt fram og to tilbake? Leserne får en intelligent, fornøyelig og munnfrisk gjennomgang av alt det snodige biologer forsker på. På kjøpet får man merkverdige utsagn fra motparten, som en idéhistorikers utsagn om at kjærligheten bare er 2000 år gammel.

« «Født sånn eller blitt sånn?» »

Harald Eia og Ole-Martin Ihle

Slik er Eia/Ihles effektive retoriske grep: Forskning fra biologer slås i hodet på humanister med utgangspunkt i deres avissitater, og de førstnevnte kommer best ut av det med merkelapper som «svært innflytelsesrik» og «prisbelønt». Humanistene anklages for politisk forskning, mens biologene åpenbart ikke driver med den slags — ubesudlet og åndsfrie som de er. Eia/Ihle kan ikke beskyldes for å være reaksjonære, til det er konklusjonene for diffuse og prosjektet for tåkete, og sånn sett var det nok fornuftig at det var Eia som havnet på tv og ikke en prinsippfast fyr som Anfindsen, men det er ikke til å komme bort fra at mange tvilsomme påstander blir stående uimotsagt, som at jøder er gjerrige. En farlig teori, fastslår forfatterne. «Men at en teori er farlig, betyr ikke at den er gal». Det er riktig. Men det må likevel være lov å stille spørsmålet: Hvorfor — annet enn av politiske og historiske årsaker — har noen behov for å forske på hvorvidt jøder er gjerrigere enn folk flest? Farlige teorier og kunnskap vil ikke få negative konsekvenser, så «lenge kunnskapen forvaltes med omhu», skriver Eia/Ihle. Det er også korrekt. La oss håpe det blir slik i framtida.

Harald Eia og Ole Martin Ihle avslutter «Født sånn eller blitt sånn?» med britisk-indiske Kenan Malik, som har bakgrunn fra biologi og samfunnsfag.

Det er primært hans kritikk av multikulturalismen de henter fram. De kunne valgt å støtte seg på andre, tidligere bøker av den samme mannen, som i større grad ville forsont motsetningene og tatt debatten et skritt videre: Det særegne for mennesket er ikke at vi blir påvirket av arv og miljø, for det gjør apene også, men at vi er i stand til å bryte både med naturen og kulturen, hevder Malik i «Zombie, Beast and Animal» fra år 2000. Så ideelt sett burde «Hjernevask» blitt sendt på tv i 1999.

Anmeldelsen sto på trykk i Dagbladet 17. april 2010.