Storm i familien

Velspilt familiedrama med kulde.

I «Havet» pågår det svarteste familieoppgjør, så rått at islandske snøstormer fortoner seg som mild bris.

Baltasar Kormakur holdt seg til det urbane i komedien «101 Reykjavik». Han forflytter seg nå til utkanten, hvor fisket er livsavgjørende, klimaet tøft og menneskene preget av sine omgivelser. Også i sin forrige film hadde han blikk for vanskelige familiesituasjoner, den gang skrått og snurrig. Nå går det på livet løs. «Havet» fortoner seg som en svart utgave av Thomas Vinterbergs familiedrama «Festen» - muntrere er det ikke.

Selv om Kormakur lar det stå til en gang imellom med noen saftige replikker fra filmens bestemor. Hun gneldrer i bakgrunnen med sin cognac og høy sigarettføring, voktende over sønnen Thordur (Gunnar Eyjolfsson) og hans slekt. Thordur pisker tafatte Haraldur rundt i rollen som bestyrer av fiskebruket. Men nå har han kalt hjem de andre ungene for å avgjøre brukets framtid. Datteren Ragnheidur kommer meget motvillig med sin norske ektemann (Sven Nordin) på slep, likeså sønnen Agust (Hilmir Snær Gudnason), som i årevis har bodd i Paris og vil være komponist, selv om han sier til den betalende pappaen at han studerer økonomi. Så har vi Thordurs andre kone, søster av hans avdøde kone nummer én, samt hennes datter.

Gjør klart for sviende hat, lumre seksuelle forbindelser, lureri, ondskap, voldelig fortid, fyll og forbrytelser. De fleste har noe å skjule i dette velspilte, rivende dramaet uten rom for mild forsoning. Kormakur kler av hver og en i tur og orden og får oss langt på vei til å tro på sine skikkelser.

Men bryr han seg om dem? Uten å bli sentimental er det fullt mulig å formidle en forståelsens omsorg for selv den sletteste. Enkelte vekker vår sympati, der de står som ofre i krigen, men stemningen i «Havet» preges av beregnende kulde. Det er vondt, godt gjort - og kynisk.