STERKE SKJEBNER: Hege Duckert har valgt ut fire sterke kvinnelige kunstnerskjebner i en bok som handler om å skape sine egne liv. Foto: Agnete Brun / Dagbladet
STERKE SKJEBNER: Hege Duckert har valgt ut fire sterke kvinnelige kunstnerskjebner i en bok som handler om å skape sine egne liv. Foto: Agnete Brun / DagbladetVis mer

Stormfulle kvinneskjebner

Hege Duckert har skrevet om fire unntaksmennesker.

||| BOK: Visste du at Simone de Beauvoir alltid hadde med seg en liten dukke i kufferten når hun reiste?

At Karen Blixen hadde et spesielt forhold til sine krystallglass, og at de fulgte med til Danmark igjen etter at hun solgte sin afrikanske farm?

Unntaks-
mennesker

Hege Duckert, som var Dagbladets Wunderkind og som senere erobret mannsbastionen der og ble avisas første kvinnelige redaktør, er et interessant reisebekjentskap. I en personlig innrammet fortelling om kjærlighet og tap av kjærlighet tar hun oss med på reise i fire kvinneskjebner.

Og det er ikke hvilke kvinner som helst — Karen Blixen, Frida Kahlo, Billie Holiday og Simone de Beauvoir var unntaksmennesker. Deres livshistorier, men også deres verk har allerede lenge fascinert så vel kvinner som menn. Biografier om berømte mennesker, særlig når de ikke fremstilles som glansbilder, er populært lesestoff. Grunnen sies å være at vanlige folk finner trøst i å lese at også storheter er mennesker av kjøtt og blod.

Alternativ selvhjelpsbok
De fire kvinnene som Duckert tegner portretter av, hadde sannelig ikke enkle liv. I en alder av 46 år måtte Karen Blixen, fraskilt, syk og ruinert, vende hjem og bo hos sin mor. Etter en invalidiserende trafikkulykke måtte Frida Kahlo oppgi drømmen om å studere medisin, og ble en berømt kunstners kone. Rasediskriminering, rusmisbruk og voldelige kjærester var Billie Holidays hverdag. Simone de Beauvoir som valgte bort ekteskap og barn, levde i skyggen av sin Sartre — for til slutt å bli sveket av ham.

TØFT LIV: Billie Holiday er en av kvinnene Hege Duckert skriver om i «Mitt grådige hjerte». Vis mer

Duckert er ikke sentimental, faktisk skriver hun fornøyelig og barskt om selv det sørgelige. Noe hun med god grunn kan, for disse fire kvinnene var «herrer» i sitt eget liv. «Først og fremst kreves det mot. Du må skape ditt eget. Og du må ta sjansen på å elske, selv om kjærligheten kan forsvinne,» skriver Duckert idet hun hører Karen Blixens gravkammerstemme.

Smertepunkter
Underveis får leseren også kjennskap til Hege Duckert selv. Hun skriver lett og godt, men gjør det altfor enkelt for seg selv ved å behandle sine egne smertepunkter en passant.

Kanskje hun en annen gang vil dele sine erfaringer og tanker med leseren om hva hennes imponerende karriere har kostet henne? Men å utrede sin egen livshistorie er ingen behagelig oppgave. Det kan du selv tenke over når du neste gang pakker ut av kofferten din.

« «Mitt grådige hjerte» »

Hege Duckert