I RUINENE: Den britiske forfatteren William Dalrymple fotografert i mogulens gamle sommerpalass Zafar Maha i New Delhi.  Foto: AFP
I RUINENE: Den britiske forfatteren William Dalrymple fotografert i mogulens gamle sommerpalass Zafar Maha i New Delhi. Foto: AFPVis mer

Storslått historisk thriller om den siste mogul

Det muslimske dynastiets undergang i India.

ANMELDELSE: Det er disige ettermiddag i november 1862. Britiske soldater senker et innsvøpt lik i graven utenfor fengselsmurene i Rangoon.

Seremonien er kort, ingen klagesanger eller lovtaler er tillatt.

Så slettes alle spor etter statsfangen Shah Bahadur II, også kjent som Zafar, den siste mogulkeiser.

Kontrast
Gravferden sto i grell kontrastt til bryllupsprosesjonen som toget gjennom Delhi ti år tidligere: Ministrene red på hester med bjeller rundt halsen. Infanteriet bar krumsabler, lange lanser og vaiende vimpler. Deretter kom prinsene og blant dem brudgommen, den elleve år gamle mirza Jawan Bakht, keiserens yndlingssønn.

Selv satt Zafar, keiseren, i sin gylne howdah på ryggen av en elefant med skaberakk av gull og iført sermonielle rober og juveler. Hva hadde skjedd i mellomtiden?

Hvordan gikk det til at Zafar, herskeren i det mektige muslimske moguldynastiet som en gang hadde kontrollert nesten hele det indiske subkontinent, ble lagt i en navnløs grav som britisk krigsfange i eksil?
 

Nytt kildemateriale
Om alt dette forteller William Dalrymple i «Den siste mogul», en fascinerende beretning på 590 boksider med nytt kildemateriale fra indiske arkiver i form av 20 000 uåpnede dokumenter på persisk og urdu om det store sepoy-mytteriet i 1857, også kalt den første indiske frihetskrig.

Dermed kan forfatteren, kjent i Norge for bøker som «I skyggen av Bysants» og «I Kalis tid», gi en mye mer balansert framstilling enn tidligere av opprøret som nesten veltet det britiske imperiet.
 

En rik kultur
Han beskriver en blomstrende hindu-muslimsk kultur i Delhi, rik på poesi, musikk og kalligrafi, sentrert om stormogulens palass. Men dette var et skinn som bedro.

Zafar var en keiser uten klær, en marionett for de britiske imperialistene som dominerte Hindustan støttet av 200 000 sepoyer, den gamle betegnelsen på indiske infanterisoldater.

I virkeligheten var stormogulen knapt nok hersker i sitt eget palass, for konkubinene drev uavlatelige renkespill med Zafars 16 sønner og 39 døtre.

Katastrofen
Dalrymple forteller så hvordan 300 sepoyer en morgen i mai 1857 red inn i Delhi og massakrerte alle kristne menn, kvinner og barn de kunne finne og erklærte at Zafar var deres leder og keiser.

Presset av stadig flere opprøre hadde den vankelmodig mogulen knapt noe valg.

Motvillig ga han mytteristene sitt ja, og knyttet dermed sin skjebne til utfallet av krigen som nå måtte komme. Beleiringen av Delhi, skriver Dalrymple, ble et Stalingrad der ingen av partene kunne tape.

Jihadistene erklærte hellig krig; mennesker ble spiddet, lemlestet og brent. «Skyt hver levende sjel,» lød en britisk parole da opprøret skulle hevnes.

Adresse til vår tid
William Dalrymple tegner et levede bilde av det mangfoldige livet i Delhi under den siste stormogul.

Vi aner hvordan motsetningen bygger seg opp etter mange år med forbausende fredelig sameksistens mellom engelskmenn og indere.

Religiøse fanatikere på begge sider strammer grepet.

Den utløsende faktor i opprøret var et rykte blant sepoyene om at deres religion ble krenket ved at britene hadde begynte å bruke svine- og kufett som smøring i patronene. «Den siste mogul» er først og fremst en fabelaktig beretning fra en glemt epoke, men boka har også en tydelig adresse til vår tid da motsetningene mellom religioner og kulturer er større enn på lenge.

« «Den siste mogul» »

William Dalrymple