- IKKE OVERIVRIGE: Familien Seljenes fra Høvik sto fram i Dagbladet i forrige uke, i forbindelse med oppslaget om «superforeldre». De kjenner seg ikke helt igjen når det gjelder betegnelsen. Foto: JOHN T. PEDERSEN
- IKKE OVERIVRIGE: Familien Seljenes fra Høvik sto fram i Dagbladet i forrige uke, i forbindelse med oppslaget om «superforeldre». De kjenner seg ikke helt igjen når det gjelder betegnelsen. Foto: JOHN T. PEDERSENVis mer

Superforeldre ødelegger ikke barna!

DEBATT: Magne Raundalen ut mot Dagblad-oppslag.

BARNE-OPPDRAGELSE: Vi vet i dag at store deler av barnehjernen er bruksavhengig, det vil si avhengig av å bli brukt for å utvikles. Vi vet at det er erfaringene som bygger den uferdige hjernen. Vi har visst dette i mer enn femti år, men med raskt stigende grader av detaljkunnskap det siste tiåret, og dermed økt alvor i budskapet. Vi vet at en kvadrillion (skrives med 24 nuller!) utviklende oppkoblinger i hjernen ligger foran det nyfødte barnet, med det resultat at det må til 250 000 nye koblinger i timen i barnets våkne tid de første leveårene.

En av de fremste forskerne på dette feltet formulerer det slik: Det finnes ikke noe mer biologisk enn erfaringene - fordi de lager helt konkrete ledninger, kabler og nettverk i hjernen. Noe av dette har vi visst bestandig fordi det er helt innlysende: Hvis barnet ikke ble snakket til, utviklet det heller ikke språk. På denne bakgrunn skal man være forsiktig med å kalle aktive, bevisste foreldre (hjernebyggere) for superforeldre som ødelegger barna — Dagbladets forside 28.2.09. En ting er å si at foreldrene egentlig ikke bør stresse verken seg selv eller barna, en annen ting er å si at de ødelegger dem! Det er feil budskap, uansett hvor populært det måtte være å si det.

Når jeg skal veilede foreldre som spør om barn kan bli overstimulert og stresset, gir jeg dem tre råd. For det første skal de være bevisst på balansen mellom det jeg kaller påførte goder — alt det bra vi vil at barna våre skal bli eksponert for; og barnas muligheter til fri forskning — det vil si tid og anledning til å finne på og finne ut på egen hånd etter eget valg. Dernest pålegger jeg dem å være årvåkne for at barnet blir stresset av oss. Særlig advarer jeg mot å gjenta det uheldige forløpet som starter med tegn på ubehag, fortsetter med åpen motstand og ender som total aversjon. Til slutt advarer jeg mot alle spektakulære «hjerneprogram» à la Mozart hver dag i første leveår. Det er det alminnelige, fabelaktige og varierte dagliglivet, med foreldre som tar seg tid til å inkludere barna, som er godt for hjernen.

Når vi får slike oppslag som «Superforeldre ødelegger barna», er det for meg et nytt tegn på at det eksisterer et fullstendig kaos når det gjelder oppfatningen av dagens oppvekst. Neste oppslag kan handle om at barna blir skviset og ødelagt av tidsklemma. Deretter kan du lese på førstesida om curlingforeldre som ikke gjør annet enn å sope veien for barna, som blir liggende igjen som mentalt daukjøtt. Når du er ferdig med den problematikken, er det tid for å lese at hvert tredje barn lever utrygt i sitt eget hjem. Siden jeg har vært frittgående barnepsykolog blant foreldre og tusenvis av førskolelærere gjennom fire ti år, faller jeg ikke av i disse svingene.

Vi har mye alvorlig å tenke på når det gjelder stressede barn, barnemishandling, vold mot barn, barn som lever under harde vilkår, og viktigst, klimaforholdene i familien. Samtidig tenker jeg at mediene har en egen sportsgren, nemlig å finne stadig nye foreldregrupper som de kan sverte. Etter min vurdering er dagens foreldre den mest opplyste og bevisste foreldregenerasjon vi noensinne har hatt. Kanskje er det på tide å få en bred og gjennomarbeidet rapport om tilstanden i riket, en levekårsundersøkelse som også inkluderer omfattende intervjuer med barn. Jeg sender stafettpinnen til Barneombudet, og den konkrete utfordringen til våre to mest barnebevisste statsråder, Anniken Huitfeldt og Knut Storberget.