Svært sliten og tynget

Ingen kan se så trøtt ut som Al Pacino, og et evigvarende lys hindrer hans tyngede etterforsker fra å få hvile.

Vi befinner oss i Alaska, i byen med det talende navn Nightmute, dit Christopher Nolan har henlagt sin versjon av Erik Skjoldbjærgs «Insomnia» fra 1997 - en meget god norsk thriller. Talentet Nolan, med produsenter som George Clooney og Steven Soderbergh i baklomma og suksessen «Memento» fra i fjor på samvittigheten, har ikke nøyd seg med en slavisk nyinnspilling. Han har gjort sin personlige vri på en god historie. Den fungerer utmerket.

Ulykken

Og vi kjenner den jo igjen. Politimannen fra storbyen, Pacinos Will Dormer, kommer fortsatt til utkanten for å bistå i oppklaringen av drapet på en ung kvinne sammen med sin partner Hap, spilt av Martin Donovan.

En samvittighetsfull ung politikvinne (Hilary Swank) skal hjelpe dem, mens detektiven helt fra starten av er tydelig naget av at han er utsatt for intern etterforsking i hjembyen.

Partneren er ikke helt til å stole på i den saken. Under jakten på en drapsmistenkt i tett tåke skyter Dormer sin medarbeider ved en ulykke. Han kan enkelt komme unna og være kvitt et problem. Alle vil tro det var den mistenkte som skjøt, en merkelig forfatter ved navn Walter Finch (Robin Williams).

Moral og dilemma

Men morderen kjenner sannheten, og hans rolle er bygd ut i Nolans «Insomnia». Skal loven og den lovløse hjelpe hverandre?

Pacino og Williams leverer meget godt og tett samspill i flere scener av denne thrilleren, hvor spenningen ligger på det psykologiske planet og svært mye hviler på Pacino.

Hele hans fysikk, oppgitt hevede øyenbryn og hes stemme vitner om en mann i oppgjør med seg selv. Han kan ha mistet all moral og all selvrespekt, kanskje går det ingen vei tilbake til anstendigheten for ham. Av alle krefter prøver han å stenge for midnattssol og stikkende lys og falle i søvn, uten å lykkes. Dormer vil glemme, men får ikke sjansen.

Denne byrden bærer Pacino med den største selvfølge, i lag med et rent kobbel av andre Oscar-vinnere.

Skuespillerne og et manus bygd opp rundt etiske dilemmaer i stedet for skuddveksling, gjør denne Hollywood-avleggeren vel verdt å se. Så da får vi tilgi at noen pistoler forutsigbart avfyres også her.