Svart magi i «The Dark Knight»

En mesterlig smadring av actionfilmens grenser.

FILM: Hvordan forholde seg til en fiende som ikke lystrer vanlige spilleregler? En trussel som dreper vilkårlig uten samvittighet? En størrelse som elsker kaos og forakter sivilisasjonen?

Jo, da er det bare en strategi som funker: Ta av seg silkehanskene, heve seg over loven og la rettssystem og formelle prosedyrer ligge. Mot ukonvensjonelle fiender må det brukes ukonvensjonelle metoder. Og hvis slik oppførsel får resten av verden til å forakte en like mye som de forakter fienden, se så, da må man tåle såpass. Det er et minimalt offer for sivilisasjonens framtid.

Dommedag

Nei, det er ikke de neokonservatives kamp mot al-Qaida vi snakker om, ikke en sniktitt inn i Cheneys utenrikspolitiske notater. Vi vet at vi befinner oss i en brytningstid når vi må bruke språket til de politiske haukene i Washington for å beskrive plottet til den nye Batman-filmen.

For endetiden er over oss. Om ennå ikke helt i virkeligheten, så i aller høyeste grad i populærkulturen. Store Hollywood-produksjoner er blitt våre viktigste dommedagsprofeter. «The Dark Knight» er den suverent beste og smarteste av disse.

I Gotham heter apokalypsens våpendrager verken Osama eller karbondioksid. Han er en oversminket galning ved navn The Joker, personifisert av Heath Ledger i sitt livs rolle, ironisk nok. Som en dødsengel dukker han opp fra ingensteds med bare ett mål for øye: skape så mye død og kaos i Gotham som overhodet mulig.

Demon

«The Dark Knight» er så langt unna forenklet popcornunderholdning det er mulig å komme for en film med en prislapp på nærmere en milliard. Regissør og manusforfatter Christopher Nolan - som gjennomførte en vellykket by-pass-operasjon av Batman-serien med «Batman Begins» (2005) - har laget et bekmørkt vakkert epos.

Filmen er en kompleks analyse av vår tid, en problematisering av vold, ordensmakt og supermakt.

Det er egentlig litt underlig at ingen tidligere har forsøkt å vise sammenhengen mellom superheltens problematiske sider og USAs posisjon i verden. Men Nolan gjør det her med bravur. Det er ikke uten grunn at både Karl Rove og Batman er blitt kalt mørkets fyrste. I en scene står en dukknakket Christian Bale i sitt flaggermuskostyme og skuer ut over byen. Han ser mer ut som en demon enn en helt. Kan virkelig dette være Gothams redning?

Hvis dette høres alvorstungt ut, så er det ikke helt meningen.

Sine seriøse sider til tross, «The Dark Knight» er full av lekne actionsekvenser og svart humor. I en scene har The Joker tatt Batmans venninne Rachel (Maggie Gyllenhaal) til fange og holder henne ut over kanten på en av de mange skyskraperne som dominerer filmens lekre univers. «Slipp henne!» kommanderer Bale med sin mørke superheltstemme. «Elendig ordvalg» parerer Ledger og slipper fangen som dermed styrter mot avgrunnen.

Oscar

Har vi sett en vemmeligere skurk enn The Joker tidligere? Neppe. Mange skuespillere gjemmer seg bak en maske av destillert ondskap når de skal spille skikkelig kjipe delinkventer. Heath Ledger derimot, blottstiller seg totalt, en sjaskete påsmurt jokersminke til tross. Han er ond, ingen tvil om det, men han er også en forunderlig helstøpt, intrikat, androgyn og nærmest - hmm, jo - sårbar skikkelse.

Det blir ikke akkurat mindre effektivt at dødens forkjemper blir legemliggjort av en avdød skuespiller. Når han stavrer rundt hjulbent med høye hæler og sykepleieruniform, mens han sprenger bygninger og slikker seg rundt munnen, vet man ikke helt om man skal juble eller gråte: maken til forstyrret figur! Det lukter Oscar lang vei.