Svarte machobarn

Dristig, men repeterende om svarte menn.

John Singleton er ikke nådig mot sine egne i «Baby Boy». Svarte, amerikanske menn skildres som rene machobabyer.

De sliter seg ikke en gang helt fra mors liv, skal vi tro regissøren, som konkretiserer med 20-åringen Jody (Tyrese Gibson), en tiltaksløs arbeidsledig mann med to barn tilhørende to mødre. Jody bor hos mamma og kan ikke tåle at hun får en kjæreste (Ving Rhames); han krever at alle hans kvinner skal stille opp med mat og sex på kommando, ordet «ansvar» er ham fremmed.

Fenomenet er gjenkjennelig, uansett hudfarge. Singleton er likevel dristig, ettersom han ikke unnskylder sine menn som ofre for et diskriminerende amerikansk system, men åpenbart mener herrene må ta seg sammen.

Sånn sett er prosjektet spennende, og fra selvskrevet manus leverer Singleton levende, troverdige situasjoner med mye god dialog.

Dessverre er «Baby Boy» også voldsomt omstendelig. Rundt midtveis roterer forløpet repeterende rundt sin egen akse uten påfallende framdrift før sluttsekvensene.

Tematisk blir det i overkant seksualfiksert, med kvinner som villig lar seg roe av et kvikt nummer i nokså ensidige persontegninger.

Spørsmålet om personlige valg i forhold til vold i svarte miljøer bringes også på banen i luftig innpakning.

I formen er den talentfulle regissøren behagelig sikker og støyfri - en mann som ikke faller for fristelsen til å drukne oss alle i lyd. Og tankevekkende er han i hvert fall.