Svarte menn - hvite løgner

FEMINISME: Skillet mellom svarte og hvite overgripere hindrer faktisk kampen mot vold og trakassering.

ANKLAGENE har haglet over norske feminister om at vi er selvtilfredse middelklassedamer uten engasjement i viktige saker som tvangsekteskap og omskjæring. La meg med en gang si at det ikke gjøres nok mot tvangsekteskap og omskjæring, og at den feministiske bevegelsen er for hvit. Likevel kommer jeg til å fortsette å kjempe mot all vold mot kvinner, og ikke bare svarte menns vold. For et par uker siden utga Anja Bredal og Lill Salole Skjerven en rapport som kartla omfanget av tvangsekteskap i Norge og så på hvilke tiltak som fantes for å hjelpe jentene som var utsatt for patriarkalsk kontroll fra hjemmet. Resultatet var nedslående. De konkluderer med at tvangsekteskap har en hypersynlighet i mediabilde, men er usynlig i det offentlige hjelpeapparatet. Det er ikke journalister eller bekymra politikere som møter voldsutsatte innvandrerjenter, men barnevern, helsesøstre, skole og sosialkontor. Det gjøres mye bra fra frivillige organisasjoner, men tvangsekteskap er for alvorlig til å overlates til ildsjeler. Når hjelpeapparatet fortsatt ikke har tilstrekkelig kompetanse på tvangsekteskap, etter ti år som tema i offentligheten, så burde det rettes skarp kritikk til både denne regjeringen og den forrige. Men hva blir 8.mars brukt til? Jo, å kjefte på den litt udefinerte gruppen «feminister» for å være selvopptatte. De som har makt til å bevilge midler til forebyggende tiltak og et kunnskapsløft i det offentlige hjelpeapparatet slapp billig unna, mens de som er opptatt av kvinners seksuelle frihet skulle skamme seg.

I NORGE gjør myndighetene lite eller ingenting for å forebygge voldtekt og seksuell trakassering. Det kunne vært et sted å starte for politikerne som bare har tomme ord å komme med når vold mot kvinner blir så altfor synlig. De siste syv årene har jeg jobbet med forebyggende arbeid mot seksuell trakassering og voldtekt, blant annet gjennom kampanjen !Sett grenser. I den anledning har jeg blant annet vært i Kautokeino på oppdrag fra den samiske manneforeningen og snakket for jentene der, holdt kurs mot seksuell trakassering på ungdomsklubber og i skoleklasser, snakket for LO-ungdom og skrevet en masteroppgave om forebyggende arbeid. For et par uker siden holdt jeg for eksempel en workshop om seksuell trakassering og homofobi for ungdomsklubbledere i Groruddalen. Diskusjonen gikk høylytt over hva man kan gjøre for å forhindre at jenter blir kalt «hore» og sørge for at tradisjonelle machoidealer ikke får råde på ungdomsklubbene. En god del av de klubbansatte var gutter med ikke-vestlig bakgrunn. De var ikke homofobiens og sexismens fanebærere, men fornuftige menn med respekt for menneskers frihet og verdighet. Akkurat som de fleste menn aldri kunne blitt voldtektsmann, så er de fleste innvandrermenn heller ikke mørkemenn med middelalderholdninger.

NÅR DET LAGES et skarpt skille mellom svarte menns vold og hvite menns vold, så taper alle voldsutsatte kvinner. Hvite menns vold overses. Politikere vil vise sin handlekraft med kraftuttalelser mot svarte menn, mens det langsiktige arbeidet for reel samfunnsendring uteblir. Stortingsrepresentant for Arbeiderpartiet Saera Khan sa til VG 8. mars under overskriften «Til kamp mot innvandrermenn»: «På skoler med mange innvandrergutter er det vanlige at det ropes «ludder» og «hore» etter både lærere og kvinnelige medelever. Her må vi ta et oppgjør med holdninger som ikke kan få lov til å bre seg videre.» Men tror Saera Khan virkelig at det bare er innvandrergutter som kaller jenter «hore»? Svensk og norsk forskning viser at det ropes «hore» og «ludder» etter jenter på de fleste skoler, den eneste forskjellen er at på skoler med mange innvandrere kalles også jentene de fremmedspråklige variantene «puta», «kæbe» og «ho». Det er synd at politikere ikke innhenter den kunnskapen som faktisk finnes før de skyter etter innvandrermennene. Siv Jensen driver nok en mer bevisst fornektning av virkeligheten og bruker anledningen i Dagbladets lørdagsmagasin før 8. mars til å si: «Kvinner som blir utsatt for trakassering og overgrep er først og fremst våre nye landsmenn! Hvorfor ligger ikke feministenes engasjement der?», spør hun og gjør sitt sedvanlige ytterste for å etablere et skille mellom «oss» og «dem». Men påstanden hennes er usann. En undersøkelse gjennomført av Svein Mossige på NOVA fra 2001 av ungdom mellom 18-20 år, viser at tre av ti jenter har blitt presset til seksuelle handlinger mot sin vilje. Trakassering og overgrep rammer altså i aller høyeste grad vanlige norske jenter. Undersøkelsen viste også at overgriperen var en ung gutt mellom 15-24 år. Vi kan altså ikke være like blåøyde som Siv Jensen, og tro at det bare er våre nye landsmenn som driver med vold og overgrep mot kvinner.

SKILLET MELLOM svart og hvit vold hindrer faktisk fornuftige tiltak mot tvangsekteskap. Bredal og Skjerven mener at en av grunnene til at det offentlige er så tiltaksløst er den hyperoppmerksomheten og unntakstilstanden som skapes når saker om tvangsekteskap når overflaten. Politikerne får behov for «tøffe» ad-hoc tiltak og noen offentlige ansatte blir sendt på kurs, men lite skjer med det kontinuerlige arbeidet. De mener tiltakene mot tvangsekteskap må komme inn i regjeringens etablerte handlingsplanen mot «vold i nære relasjoner», og inn i de konkrete handlingsplanene som utarbeides av politiet og barnevernet. Ja, æresrelatert vold er en særegen form for vold med særegne utfordringer, men volden har likhetstrekk med annen vold som skjer innenfor familiens fire vegger. Det handler om nære relasjoner, og vold fra dem som skulle gi deg kjærlighet og trygghet. Ei norsk kvinne som er på flukt fra eksmannen sin har mye til felles med ei jente som er på flukt fra familien sin, og det norske samfunnet har et ansvar for at begge kvinnene igjen skal føle seg trygge.

SAMTIDIG er det en forskjell, siden mye tyder på at det patriarkalske kulturen og unnskyldingene for vold er sterkere i noen innvandrermiljøer enn i etnisk norske. Det kan det settes inn målretta tiltak mot. I Sverige har de egne forebyggende tiltak mot æresrelatert vold, som del av arbeidet mot vold mot kvinner. Et av tiltakene er satt i gang av Fryshuset, hvor gutter med arabisk bakgrunn reiser rundt og holder foredrag mot æresrelatert vold og patriarkatet. Det satses ressurser fra svenske myndigheter. Ikke alt er perfekt, men svenskene har kommet lenger enn oss, som på de fleste feministiske spørsmål. I Norge har vi derimot politikere som sprer fordommer mot bedre viten, og lar innvandrerkvinnene i stikken.