UNIKT TILBUD: I november tapte Oslo Hospitalet anbudskonkurransen som Helse Sør-Øst utlyste. Alle de ansatte er blitt sagt opp. Oslo Hospital har et behandlingstilbud for pasienter som ikke får hjelp ved akuttavdelinger, langtidsavdelinger og avlastningsenheter, skriver kronikkforfatteren. Foto: Wikimedia Commons
UNIKT TILBUD: I november tapte Oslo Hospitalet anbudskonkurransen som Helse Sør-Øst utlyste. Alle de ansatte er blitt sagt opp. Oslo Hospital har et behandlingstilbud for pasienter som ikke får hjelp ved akuttavdelinger, langtidsavdelinger og avlastningsenheter, skriver kronikkforfatteren. Foto: Wikimedia CommonsVis mer

Sveket av psykiatrien

HELSE: Anne sliter med en alvorlig psykisk lidelse. Å legge ned Oslo Hospital kan få store konsekvenser for henne og andre pasienter.

Anne har en livstruende psykiatrisk lidelse, men i praksis er det tilfeldig om hun har noen rettigheter til omsorg og behandling ved Oslo Universitetssykehus eller ved det distriktspsykiatriske senteret hun tilhører. Årsaken er at hun lider på en måte som mange ikke orker å forholde seg til.

Anne har det ikke bare vondt, hun er smerten, hun lever smerten. Med psykiatriske termer vil hennes lidelse kalles en alvorlig personlighetsforstyrrelse. Det er ganske menneskelig at også høyt utdannede personer kan ha problemer med å tåle Annes smerte, men det er ikke akseptabelt at det vokser fram en kultur basert på tilsynelatende faglige begrunnelser for å slippe å forholde seg til Anne og hennes likemenn. Noen av Oslo Universitetssykehus’ avdelinger er ikke i stand til å forholde seg til alvorlig syke mennesker.

Oslo Hospital derimot har etablert et fagmiljø med en høy smerteterskel. Helse Sør-Øst har imidlertid lagt deres tjenester ut på anbud, og andre mener at de kan gjøre jobben billigere. Nå skal derfor Oslo Hospital nedlegges og det gode fagmiljøet oppløses. Det kan bli smertefullt for pasientene.

Gjennom en del pasienters rapporter fra innleggelser på forskjellige avdelinger, har jeg fått et bilde av mange avdelinger som har nok med å opprettholde sin egen eksistens. Dårlig arbeidsmiljø, ustabilt personale og interne konflikter gir en farlig lav toleranse for pasienters ustabilitet og smerte. På en akuttavdeling med stor personalustabilitet uttales det eksplisitt at personer som Anne, snakker ikke personalet med, og pasientene blir bedt om å oppholde seg på rommet sitt for ikke å uroe andre. Pasienter med personlighetsforstyrrelser får bare et opphold på avdelingen i 3 døgn, uansett.

For kort tid siden søkte Anne om hjelp på legevakten fordi hun hadde en sterk trang til å ta sitt eget liv. Hun hadde en intens angst, et raseri og en håpløshet som hun ville gjøre alt for å slippe fri fra. Hun har vært nær døden mange ganger. Det gir henne en viss ro, men egentlig vil hun ikke dø. Det er bare så ufattelig vondt for henne å leve. Når hun har det som aller verst holder det ikke å snakke med meg tre, fire ganger i uka.

Anne er godt kjent på legevakten. De har sydd henne sammen eller sendt henne til akuttpsykiatrisk avdeling mange ganger. Denne gangen kom hun før hun hadde skadet seg, fordi hun nå har fått en visshet om at det hjelper henne å ha mennesker rundt seg når hun har det veldig vanskelig.

På legevakten ville de sende henne til en avlastningsenhet som er knyttet til det distriktspsykiatriske senteret som hun sokner til. Jeg har selv vært vitne til at de der har gitt Anne en skriftlig avtale om at hun kan få opphold når hun har behov for det. Men nei, avtalen gjelder ikke nå. Det har aldri vært gjeldende for henne. Anne er for syk, sier de. De kan ikke hjelpe henne. Anne er syk på akkurat samme måte nå, som da de inngikk avtalen med henne. Hun holder hele tiden avtaler med meg, og jeg med henne, men de vil ikke bli involvert - igjen.

Anne blir derfor sendt til akuttpsykiatrisk sykehus. Der kjenner de henne også godt. Det vil si, de gjenkjenner henne. De snakker til henne, men ikke med henne. Der har de en ideologi om at mennesker som lider på hennes måte, bør man ikke snakke med. De skal ties til ro. Legen sier han synes hun er bedre etter ett døgn, hun sier selv at hun er enda mer bestemt på å dø nå enn da hun kom.

For omtrent tre år siden ble Anne skrevet ut fra et lengre opphold på en psykiatrisk avdeling fordi hun i løpet av oppholdet ble bare mer og mer selvskadende på mer og mer alvorlige måter. Utskrivingen ble begrunnet med at hun var for vanskelig for dem. Det distriktspsykiatriske senteret hun soknet til, henviste henne til meg, som privatpraktiserende psykolog. Henvisningen som jeg mottok, hadde ingen opplysninger om hennes selvskading eller selvmordsforsøk. Derimot opplyste de at hun hadde vanskelig for å kommunisere og at hun hadde noen merkelige rykninger.

Annes måte å ha det vondt på, passer ikke inn i de fleste akuttavdelinger, langtidsavdelinger og avlastningsenheter. Jo mer hun viser at hun lider, jo mer blir hun avvist av helsevesenet. Og jo mer hun blir avvist, jo sterkere vokser hennes fortvilelse.

Anne er en 30 år gammel kvinne med en lang psykiatrisk sykehistorie. Hun har rundt 50 innleggelser i psykiatrisk avdeling bak seg. I de fleste tilfellene er hun blitt innlagt fordi hun har påført seg selv alvorlige kutt i armer eller ben. Hennes sykehistorie startet offisielt da hun 19 år gammel ble innlagt på et av våre store psykiatriske sykehus. Hun følte seg ikke spesielt syk, men hun veide bare 38 kilo og noen venninner sendte henne til legevakten. Deretter har hun blitt forsøkt satt på nesten alle tenkelige medikamenter, i forskjellige kombinasjoner. Det har vært til liten nytte og til mye ubehag. Rykningene hun hadde i nakken da hun kom til meg, hadde hun hatt i noen år. Det forsvant fort da ett av hennes medikamenter ble fjernet. Hun hadde selv noen tanker om sammenhengen mellom medisinen og rykningene, men det er uvant for henne å formulere seg for andre.

Annes offisielle sykdomshistorie er ti år lang, men egentlig er de første 20 åra like mye en del av historien. Hun er barn av en kvinne med en kjent alvorlig sinnslidelse, paranoid schizofreni. Anne har derfor vokst opp i skyggen av et psykiatrisk helsevesen, uten at hun noen gang ble sett. Moren har vært innlagt på psykiatrisk sykehus mange ganger og fikk sine medisiner av sine leger. Hun var åpenbart alvorlig syk, hun levde med en stor frykt og mistenksomhet i forhold til andre mennesker. Hun nektet sin datter å omgås andre barn og voksne, skjelte ut andre åpenlyst ut og forskanset seg bak låste dører.

Barnet ble jevnlig tatt med på morens legevisitter. Det var aldri noen fra helsevesenet eller seinere skolen, som tok kontakt med den lille jenta som var så stille, som ikke hadde venner, som aldri var syk (Det var bedre for henne å på skolen med feber enn å være hjemme). Hun har aldri lært å gjenkjenne egne behov. Hun har ingen gode former for å kommunisere sin smerte.

Dette er et vitnesbyrd om menneskers ufattelige evne til å se bort fra andre menneskers smerte. Som psykolog opplever jeg å være vitne til at noen mennesker blant oss, lever med angst og smerte som ustanselig river i stykker fundamentet i dem selv. Jeg har en klar erfaring med at det hjelper at jeg holder kontakten og snakker med henne etter beste evne. Hun har en god sensitivitet for andres forsøk og velvilje. Av og til trenger Anne, og jeg, hjelp fra et større miljø.

Hun trenger et sted å være med mennesker som kan tro på henne. Jeg trenger noen å dele ansvaret med.

Vær så snill, helsepolitikere og byråkrater, tenk mer på fagmiljøer som er gode for de sterkt lidende pasientene! Bevar Oslo Hospital!