Svenska Akademin som geriljabevegelse

At kritikerne ikke liker Elfride Jelinek tyder på at de egentlig ikke er opptatt av den politisk kunsten det er blitt opportunt å etterlyse.

NOK EN GANG

har Svenska Akademin fornærma den kulturelle mediaeliten. Ikke bare har de gitt Nobelprisen i litteratur til en forfatter som kritikerne ikke har klart å gjette, men til en som de ikke engang kjenner til tross for at hun ikke skriver på et utilgjengelig fjernkulturelt språk. Istedenfor å gratulere Akademin og takke for at de har utvidet vår litterære horisont og introdusert et nytt forfatterskap som kan rokke ved vårt verdensbilde, vårt selvbilde, vår litteraturforståelse og samfunnet, vender kritikerne seg imot dem og beskylder dem for elitisme. Dette er typisk og det er bekymringsfullt og dumt, for Elfriede Jelinek er ingen obskur elitistisk forfatter slik media framstiller henne. Hun er en dypt engasjert samfunnskritiker. Hun er en forfatter som kan sitt håndverk og som utfordrer det og forandrer det, og bruker det til noe mer enn å underholde oss og dyrke den gode smak.

ELFRIDE

Jelinek har gjennom romaner og skuespill, artikler og utspill helt siden 1970-tallet utfordret samfunnet så sterkt at hun flere ganger har blitt trakassert i offentligheten, men hun leses og diskuteres og vekker debatt, og det er en kunstners oppgave. Elfriede Jelinek er blant de mest markante intellektuelle som kjemper mot høyrepopulismen og mannssjåvenismen i Europa, og hun utfordrer den litterære smak, det litterære publikum og teateret. At kritikerne ikke vil kjennes ved henne, er et problem, og kanskje det er et tegn på at de ikke er like opptatt av politisk kunst som det nå er opportunt å hevde. Hele kunstfeltet bøyer seg i støvet for den franske sosiologen Bordieus kritikk av dem selv (som opphøyer sin egen smak for å oppnå symbolsk makt). Det er in å kritisere de såkalte autonomiestetikerne for ikke å anerkjenne kunstens samfunnsendrende funksjon, og man roper på forfatterne for å få dem til å engasjere seg i samfunnsdebatten (i medienes debatt på deres premisser). Samtidig tar noen av de samme journalistene (som Dagbladets Eva Bratholm) avstand fra valget av Elfriede Jelinek, som er en av de som virkelig utfordrer kunstfeltet og insisterer på å delta i samfunnet som kunstner. Det skal bli spennende å se hvor lenge Svenska Akademin overlever, for å gå imot massemedia er det mest risikable en kan gjøre i vår del av verden. Det fikk en norsk komité erfare da de unnlot å innstille Jan Kjærstad til Nordisk råds litteraturpris for noen år siden. Og det fikk festspilldirektør Bergljot Jónsdottir erfare i fjor, og kunstnerisk leder Karen Foss og koreograf Ina Christell Johannessen i Carte Blanche, og filmskaper Vibeke Løkkeberg før dette.

EKSEMPLENE

fra norsk kulturliv er mange og rammer gjerne radikale, uavhengige kunstnere - som tilfeldigvis ofte er kvinner. Det betyr at den frie tanken, den uavhengige kunsten og den radikale kritikken er truet. Istedenfor å forvare dem som kjemper for et fritt og uavhengig kunstliv, stiller nå også kritikerne seg på den populistiske, økonomisk styrte kulturjournalismens side i korstoget mot den «elitistiske» kunsten. Det er et dårlig tegn. Utviklingen svekker offentligheten, mangfoldet og demokratiet, og begrenser mulighetene til å kritisere og forandre samfunnet. Kulturjournalismen presser kulturlivet til en stadig smalere samling på midten, der underholdningsverdien ved «kyssing og slossing» ruler, og det som defineres som god kunst, bestemmes av et jetset som reiser i flokk til de samme internasjonale mønstringene der årets smak - årets kunstnere, forfattere, dramatikere og komponister - presenteres. Dette truer mangfoldet og mulighetene for å utøve selvstendig kritikk.

DET ER

bemerkelsesverdig hvordan Svenska Akademin har forvandlet seg fra et konservativt verktøy til et verktøy for en levende institusjon for selvrefleksjon, kritikk og samfunnsendring. Med bemerkelsesverdig mot utfordrer de det litterære feltets smak og selvforståelse, og trosser massemedias diktat på kunstens premisser. De premierer forfattere som vil noe mer enn å fortelle gode historier, forfattere som utfordrer det samfunnet de lever i, våre forestillinger om litteratur, vårt verdensbilde og selvbilde. De trekker fram forfattere hvis litteratur fungerer som den rene tarmskylling mot den engelskspråklige forstoppelsen og hjernevaskingen vi utsettes for med massemedias og kulturjournalistikkens hjelp.

Journalister ynder å se seg selv som forsvarere av folkets interesser overfor statsmakten, mens de egentlig bare er opptatt av opplagstall og seg selv. De ser ikke at de selv representerer makta - vår tids økonomiske interesser, mens Svenska Akademin, som tidligere var en konserverende del av borgerskapet, sloss for den samfunnsstormende kunsten som marginaliseres på grensa til forfølgelse og mobbing. Det ligger en tankevekkende ironi i dette, at Svenska Akademin - en overlevning som bidro til å bevare samfunnets hierarkiske ordenen - nå ser på seg selv som geriljakjempere. Svenska Akademin driver antiimperialistisk globaliseringsarbeid på tvers av den fjerde statsmakt. Tenk det, Eva. Det er bare så trist at kritikerne ikke ser det.