Sverige i blågult og brunt

Morsom svensk galskap i feil format.

FILM: Killinggänget er ei svensk komikergruppe som i mer enn ti år har levert TV-serier, sketsjer, sceneshow og novellefilmer med sting. Nå har teamet laget sin første langfilm. Og den er lang - tre og en kvart time med svensk galskap.

«Fire nyanser av brunt» er både grensesprengende og severdig i all sin vitalitet. Ryktene sier at den også skal finnes i en sjutimers versjon, som før eller seinere blir klippet til en TV-serie.

I den foreliggende kinoversjonen ser man at materialet egner seg bedre som episodefilmer.

Hologramdans

Det dreier seg om fire ulike historier uten annen sammenheng enn at de beskriver ekstremvarianter av söta brors familieliv. Tittelen forblir uklar, det handler i alle fall ikke om fascisme, men kanskje om hva slags underlige planter som vokser i det svenske jordsmonnet?

Den mest vanvittige scenen jeg noensinne har sett på film utspiller seg i Dalarne der en eksentrisk kusk nettopp er død og etterlater seg tre sønner, en elskerinne og en detaljert iscenesettelse av egen begravelse. Store deler av formuen har han brukt opp på å lage en hologramversjon av seg selv som projiseres slik at han danser («live» i halv størrelse) på kistelokket.

Det er likeledes familielivets anstrengelser som visualiseres i historien om Richard og Tove som driver et nyrenovert skjærgårdshotell.

Alt er så «riktig» og minimalistisk at det nødvendigvis må brygge opp til kulturkollisjon når hans foreldre kommer på besøk.

De er tryllekunstnerne Kim & Kelly, litt utgått på dato under parykker og paljetter. Til alt overmål har de med seg en tilårskommen dansk playboy som forærer hotellet en liten statue. Denne passer så dundrende dårlig inn i hotellets stil at det går på familiefreden løs.

Mersmak

Mer åpenlyst tragisk er historien om A4-familien i Skåne, der mor og far sitter i hver sin stressless og kappleser samme roman om kveldene. Sønnen Morgan foretrekker å høre på satanistrock framfor å gjøre skolearbeid. Når far så skal vise sønnen en flik av arbeidslivet og tar ham med på jobben der de kremerer kjæledyr, går det skikkelig galt.

Siste historie er fra et matlagingskurs i Göteborg som har utviklet seg til å bli en ukentlig gruppeterapitime der de mest intime detaljer fra medlemmenes privatliv legges på bordet. Her hjemsøkes man av fortidsbegivenheter som ikke akkurat er gourmetkost.

Det er Tomas Alfredson som har regien i filmen, der de fleste rollene bekles av Killinggängets egne folk. Manuset har de ansvaret for i fellesskap.

Det er morsomt, tragisk, sårt og tidvis helt ellevilt.

Formatet halter

Tematisk kan det minne litt om Björn Runges «Om jeg snur meg», bare skrudd ytterlige noen omdreininger mot den svarte tragikomikken.

Men formatet halter. Ikke sånn å forstå at man kjeder seg i de drøye tre timene filmen varer, men man aner at enkelte av historiene kunne vært utbygd, og andre kanskje forminsket. Filmen gir absolutt mersmak i påvente av en TV-serie.