Svikets sirkel

Sto du foran speilet under oppveksten og nøt deg selv? Fornøyd med alle detaljene? Knapt. Det hører ungdommen til, dette å føle at alle de andre er vellykket. Men ikke du.

Slik har Anna det også, hovedpersonen i Hilde Hagerups debutroman. Med bollenese, musegrått hår og briller, er hun langt fra glad i speilbildet sitt. Den sommeren hun begynner med tannregulering, har Annas spanjolvakre bestevenninne, Emma, fått pupper. I hvert fall behå.

Anna lever i lysskinnet av Emmas popularitet. Når Emma blir syk og borte fra skolen, slutter vennene å interessere seg for Anna. Det er i egenskap av å være Emmas venninne at Anna er blitt akseptert.

Langsomt begynner mobbingen, ikke bare av Anna. Først med en ny gutt i klassen. Allerede i første friminutt blir han offeret alle samler seg om. Han er feil kledd, mangler Levis 501. «Vi tar deg hver dag,» truer «kameratene». Det går svært galt.

Det er en lovmessighet i mobbing. Er en selv kommet innenfor de godtattes sirkel, kan en ikke ta sjansen på å omgås en som ikke er akseptert. Det blir som barnesangens ord, «ta den ring og la den vandre, fra den ene til de andre». Det er alltid én til som får «ringen» og som blir merket og utstøtt. For å komme inn i varmen igjen, må en selv støte ut en annen.

Hilde Hagerup er forfatter i tredje generasjon, farmor er Inger, far er Klaus. Det krever mot å ta fatt på den samme veien.

Men Hilde Hagerup (1976) står solid på egne bein. Hun skriver godt, har innlevelsens evne og skildrer sannferdig og med innsikt det brutale livet som kan finnes blant skoleungdom. Når utrygghet, utvitenhet og mangel på lojalitet blir til ondskap. Gutta er rå og primitive, jentene nesten verre. De er mer intrikate og perfide, mer forræderske i sine svik.

Hilde Hagerups fortelling veksler mellom fortid og nåtid. Gjennom oppvekstens gløtt, opplever vi hvor nære Anna og Emma var. Desto vondere blir savnet. «Bølgebiter» er en roman som vil gi gjenkjennelse i mange miljøer.