Syse og Materstvedt på vivanke

DØSHJELP: Aslak Syse og Lars Johan Materstvedt kommer med et arrogant og misvisende tilsvar til Reidar Pedersens kronikk om dødshjelp i Dagbladet søndag 25. februar. Norsk Helsepersonellov § 7 og pasientrettighetsloven § 4.9 gir pasienter som er døende en rett til å nekte behandling som er å anse som påtrengende nødvendig. Pasienter som derimot ikke er døende har ingen slik rett til å selv nekte medisinsk behandling uten forbehold, selv om Syse og Materstvedt sier at det er slik. Forfatterne motsier seg selv, når de på den ene siden sier at; «ikke-døende - hvem enn dette måtte være - har fremdeles en rett til å samtykke eller nekte behandling» og litt senere med henvisning til § 7 i Helsepersonelloven; «I slike situasjoner kan pasientens motstand mot behandling settes til side med loven i hånd».

DET SOM ER problemet med § 7 i vår relativt nye helsepersonellov er at den gir adgang til å behandle pasienter mot deres vilje også når vedkommende er beslutningskompetent. Grunnlaget for dette er i situasjoner der helsehjelpen kan ansees å være påtrengende nødvendig (dette er ofte i akutte situasjoner der pasienten trenger hjelp raskt). Problemet er imidlertid at det er uklart hva som skal ansees å være påtrengende nødvendig helsehjelp og lovverket gir ikke så mye hjelp til en mer presis tolkning. Det er imidlertid i strid med allmenne aksepterte etiske prinsipper at pasienter ikke skal ha rett til å nekte medisinsk behandling hvis de er kompetente til å ta slike beslutninger. Dette bør gjelde selv om helsehjelpen ansees å være påtrengende nødvendig. En slik rett bør også gjelde uavhengig av om pasienten er døende eller ikke. Å innføre en urimelig tolkning av hva det er å være døende som innebærer at pasienter med en forventet levetid på et halvt år eller mer skal kunne regnes som å være døende, løser ikke problemet med et inkonsistent og etisk problematisk lovverk på dette området.

FORFATTERNE fastholder også et skille mellom «hjelp til å dø» og «hjelp til døende» som er alt annet enn oppklarende med hensyn til den aktuelle saken om Kelly Taylor. Problemet i denne aktuelle saken er nettopp at når helsepersonell skal gi Taylor søvn (etter hennes eget ønske), for deretter å ikke gi ernæring, så er dette en planlagt og handling som fører til og er ment å føre til pasientens død. Fordi handlingen har døden som formål er det etter mitt syn tvilsomt om man kan skille denne handling fra andre former for eutanasi. Det finnes klart former for hjelp til døende som har lindring og ikke pasientens død som formål (som når man gir store doser smertestillende evt. i kombinasjon med sedasjon til pasienter som bare har timer eller noen få dager igjen å leve). I Taylors tilfelle er likevel sederingen et ledd i en plan som har til hensikt at hun skal kunne dø av ernæringsmangel. At denne planen også har et lindrende formål (at hun skal få slippe sin lidelse) hindrer ikke at handlingen likevel ligger nært opp til hva en kan kunne karakterisere som eutanasi. Dette er noe Syse og Materstvedt i sin iver etter å polemisere synes å overse.