Debatt: Flyktningkrisa

Ta barna med i samfunnsdebatten

Barns uskyldige spørsmål kan fungere godt for å minne oss om verdens brutale urettferdighet. Derfor trenger vi dem med i samfunnsdebatten.

Meninger

Vi har nå den største globale flyktningkrisa siden 2. verdenskrig. I dag er over 65 millioner mennesker på flukt verden over. Noen har kommet til Norge. Kanskje barnet ditt har en med flyktningebakgrunn i klassen? Hvordan skal du svare på alle spørsmålene som kommer?

ILLUSTRATØR: Jenny Jordahl. Vis mer

Om norske medier ikke lengre har de største overskriftene og langt færre saker enn sommeren og høsten 2015, er ikke den globale flyktningsituasjonen blitt mindre. Den har økt i omfang. Ikke siden andre verdenskrig har flere mennesker vært på flukt. Selv om det politiske flertallets «rettferdige, strenge og humane asylpolitikk» har ført til at ankomsttallene til Norge er lavere enn noensinne, så har situasjonen globalt blitt verre. Vi bare ser det ikke. For det skjer ikke hos oss.

FORFATTER: Kristian Fjellanger. Vis mer

I 2015 kom noen få av de menneskene som er på flukt til Norge. Flyktningstrøm, flyktningkrise og lykkejegere var ord som satt lett hos flere av våre politiske ledere. Det offentlige ordskiftet hardnet fort til, og de som stilte opp som frivillige og ønsket å si «velkommen til Norge» ble stemplet som godhetstyranner.

Blant de flyktningene som kom til Norge i 2015 var 10535 barn – barn i familier, barn under 15 år som flykter alene og barn over 15 som flykter alene, såkalte «enslige mindreårige asylsøkere». Barn som kommer til et annet land, der man ikke kjenner noen, der man ikke forstår kodene.

Barn på flukt, enten de er alene eller sammen med familie, er spesielt sårbare og har behov for ekstra omsorg og trygghet. Norge ratifiserte FNs barnekonvensjon i 1991 og inkorporerte den i norsk lov gjennom menneskerettsloven i 2003. Disse barna må få samme rettigheter som norske barn. For når de har kommet til oss, så er de også våre barn.

Noen av disse barna har fått, eller kommer til å få, opphold. De kommer til å bli endel av lokalsamfunnet landet over. De kommer til å være i klasserom, i idrettslaget og i leikarringen. De kommer til å bli norske barn, men med en annen bakgrunn. Og da kommer selvsagt spørsmålene.

For barn er nysgjerrige vesener. Når de først lurer på noe, så gir de seg ikke med spørsmål. Og de forstår når de blir avfeid med litt enkle svar fordi vi voksne ikke helt vet hvordan vi skal ordlegge oss på en måte som vi tror de kommer til å forstå. Ting som er vonde, vanskelige og som heller vi voksne ikke helt klarer å ta inn over oss. Som for eksempel det å snakke om barn som har levd livet sitt på flukt, som har sett og opplevd ting som er for vonde til at vi egentlig klarer å forstå det – og som nå bor i nabohuset eller går i klassen til barna.

Vi har skrevet boken «Samir og den lange reisa». Det er ikke en dokumentarbok, men en bok som er basert på historier fra organisasjoner som jobber på feltet, på nyhetssaker og egne møter med mennesker på flukt.

Tanken med denne boken var først å skrive en hel fortelling. Om et barn på flukt som kommer til Norge, som får opphold, som får venner og som får et godt liv i Norge. Et liv som bare ble solskinn. Men for mange barn ender jo ikke historien slik. Den ender med tvangsutsending tilbake til frykt og utrygghet. Ingen europeiske land returnerer flere flyktninger til Afghanistan enn Norge.

Når Manifest Forlag nå gir ut sin første barnebok, så kan ikke den være bare lykkelig og glad – for slik er ikke virkeligheten. Den må også vise flere sider av den norske asylpolitikken. De harde realitetene. Og de er at han eller hun som dine unger lekte med på skolen i går, i dag sitter innesperret på Trandum. Og venter på flyet som skal frakte dem til Afghanistan.

Boken er et forsøk på å gi voksne en inngang til å snakke om noe som er vanskelig å snakke om. Etter man har lest boken kan man sammen finne mer faktainformasjon hos Redd Barna eller andre gode kilder på nett, for å gi både barn og voksne mer kunnskap og mer innsikt.

Barn får med seg bruddstykker av situasjonen, de ser bilder i media – for eksempel av den døde gutten på stranden, de har klassekamerater med erfaringer og bagasje og er allerede eksponert for mange inntrykk. Da mener vi det er bedre å gjøre det på en skikkelig måte og på en måte barn kan forstå.

Barn har stor rettferdighetssans, både på egne og andres vegne. Hvorfor får hun større kakestykke enn jeg i bursdagsbesøket? Hvorfor har noen for mye mat, mens andre dør av sult? Hvorfor klager noen når de må tørke litt støv, mens andre må jobbe fra de er bitte små?

Vi trenger barns spørsmål og barns rettferdighetssans i samfunnsdebatten. Og det ønsker vi å bidra til.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook