Ta innvandrere i ed 17. mai

Utfordringene ligger i å få nordmenn til å godta innvandrerne som fullverdige samfunnsmedlemmer, skriver Eero Olli.

INNVILGELSEN

av et nytt statsborgerskap er en overgang verdt en rituell feiring i lokalsamfunnet, og en slik seremoni vil redusere avstanden mellom nordmenn og innvandrere. Problemet for innvandrerne i Norge er ikke at de ikke får statsborgerskap. Ei heller ønsker de å bli etniske nordmenn. Utfordringene ligger i å få nordmenn til å godta innvandrerne som fullverdige samfunnsmedlemmer. Staten og det offentlige kan bidra til dette ved å skape en lokal seremoni for innvilgning av norsk statsborgerskap.

DET Å BLI

godkjent som fullverdige medlemmer av samfunnet krever at nordmenn har tillitt til at innvandrere er i stand til å delta politisk, og bære de pliktene og rettighetene som følger med et statsborgerskap. Hvordan kan man overbevise majoriteten av nordmenn om at dette er tilfellet? Jeg mener at dagens byråkratiske praksis burde erstattes av en høytidelig seremoni for innvilgelse av norsk statsborgerskap. I tillegg, bør det stilles krav som gjør det synlig at våre nye landsmenn er i stand til å være fullverdige medlemmer av samfunnet.

Det er vanskelig å få oppholdstillatelse i Norge, men har man først fått foten innenfor, er det relativt lett å få statsborgerskap. Etter syv år med oppholdstillatelse i Norge kan man få bevilget norsk statsborgerskap ved søknad. For personer gift med norske statsborgere er kravet for botiden fire år. I praksis fyller man ut et søknadsskjema, får et bevilgningsbrev i retur som man kan ta med til politiet for å få et norsk pass. Folks omgang med offentlige kontorer blir sett på som en privatsak, og følgelig får ingen vite at Eero eller Ahmed har blitt statsborgere. Hele prosessen er preget av typisk norsk lavmælthet, og mangler den verdighet et norsk statsborgerskap burde ha.

Å HA ET

norsk statsborgerskap er blitt til en formalitet. Med gyldig oppholdstillatelse får man i stor grad de samme rettighetene og pliktene som statsborgerne. Mange av innvandrerne jeg har intervjuet vektlegger at som turist er det mer praktisk å ha norsk pass. Den andre rettigheten man får er stemmerett ved stortingsvalget.

Rundt ti tusen innvandrere får norsk statsborgerskap hvert år, uten at dette blir markert på noen måte. Dette vil endre seg, da i Regjeringens forslag for til ny statsborgerslov har man nå inkludert en seremoni. Spørsmålet er hva slags seremoni ønsker vi?

VI HAR MYE

å lære av Canada, som tar i mot mange innvandrere hvert år. Reglene for å bli statsborger skiller seg fra Norge på noen punkter: innvandrerne må dokumentere at de behersker minst et av de offisielle språkene både muntlig og skriftlig, men kravet er enkelt. Det holder at man er i stand til å kjøpe melk i butikken og svare på kunnskapstesten. Kunnskapstesten inneholder en del enkle spørsmål om borgernes rettigheter og plikter. Disse er samlet i heftet Look at Canada som utlevers til alle innvandrere. De som har vist at de kan språket og har elementær kunnskap om samfunnet og dets styresett, og fyller de andre formelle kravene, blir så invitert til en offentlig seremoni der de nye statsborgerne tas i ed. Innholdet i eden er en arkaisk overlevning, en troskaps ed til Dronningen, fordi Canada er en del av det Britiske samveldet. Derimot er formen, det rituelle, noe vi i Norge bør se nærmere på.

DENNE ED-SEREMONIEN

er lagt til allerede eksisterende festligheter i lokalsamfunnene der flest mulig er tilstede. Ed-seremonien har flere hensikter: det er åpenbart et dåpsritual; en seremoni man må gjennom for å bli canadisk. Å stå foran venner og kjente, og offentlig erklære at «dette landet er mitt hjem, det er her jeg hører til» er følelsesmessig sterkt både for de som tas i ed, og for de som hører på. Stemningen ligner på en fotballkamp, en blanding av sterke følelser og høytid. Etterpå gratuleres alle deltakerne: man veksler klem og gode ord. Slik blir det lettere for innvandrerne å føle at de virkelig er blitt en akseptert del av samfunnet. Og kanskje det viktigste, det gjøres helt eksplisitt for lokalbefolkningen at akkurat disse menneskene har gjort byen vår til sitt hjem og dette lokalsamfunnet til sitt lokalsamfunn. De er ikke lenger på en gjennomreise. De er her for å bli. Hjemme er her! Samtidig, fordi innvandrerne må gjennom en språk- og kunnskapstest, vet majoritetsbefolkningen at innvandrerne kjenner til, erklærer at de vil, og er i stand til å fylle sine plikter i samfunnet.

HVA MED DE

unge og de gamle? Er det rimelig å kreve dette av alle innvandrere? Canadierne har løst dette ved å kreve språk og kunnskaps test bare av de mellom 18 og 59 år. Alle over 14 år blir invitert til å delta i ed-seremonien, om de fyller de andre formelle kravene.

Regjeringen ser behovet for en statsborgerskaps seremoni og har nylig foreslått at slike seremonier skal arrangeres av Fylkesmannen. Intensjonene til regjeringen er gode, men de tar ikke skrittet fullt ut, og denne seremonien vil vektlegge forholdet mellom individ og stat. Jeg er redd for at dette blir en kjedelig seremoni for slekt, venner og Fylkesmannen. Det man trenger er en seremoni som setter fokus på innvandrerne i lokalsamfunnet.

I Norge har man én dag som overgår alle andre: 17.mai, dagen for feiring av konstitusjon og selvstendighet. Tenk deg følgende scenario: barnetoget er over og alle er samlet på torget for å høre på ordføreren og andre dignitarer. Så blir alle nye statsborgerne kalt opp på podiet og en av lokalpolitikerne, som representant for lokalsamfunnet, tar dem alle i ed på en gang. Alle er i feststemning og kledd i sine beste klær. Gledes tårer felles og festen fortsetter gjennom hele dagen. Det er vanskelig å tenke seg en bedre måte å bli tatt inn i et samfunn enn avslutningen til et barnetog. Det ville være et arrangement verdig norsk statsborgerskap!