SOBER DEBUT: Ragnhild Kolden har klart det kunststykke å holde balansen mellom den sterke kjærligheten og de grufulle handlingene, uten å meske seg i noen av delene, skriver anmelderen. Foto: SAMLAGET
SOBER DEBUT: Ragnhild Kolden har klart det kunststykke å holde balansen mellom den sterke kjærligheten og de grufulle handlingene, uten å meske seg i noen av delene, skriver anmelderen. Foto: SAMLAGETVis mer

Tar oss med under huden på en torturist

Ragnhild Kolden skriver sobert om en fiktiv Rinnan.

ANMELDELSE: Norges mest forhatte krigsforbryter, Henry Oliver Rinnan. I ettertid sett som den personifiserte ondskap.

En liten, intelligent og hevngjerrig mann som var ansvarlig for mange hundretalls drepte og torturerte nordmenn.

Mannen som infiltrerte motstandsbevegelsen gjennom det som har blitt kalt «negativ etterretning», der intetanende nordmenn ble lurt til å tro at de arbeidet for motstandsbevegelsen mens de egentlig jobbet for tyskerne.
 
Rinnan er bakgrunnsfigur i Ragnhild Koldens debutroman «I krig og kjærleik». Den åpner på Misjonshotellet i Trondheim 1945. Der satt Rinnan og hans bande før de fikk dødsdommen. Der sitter også Holdens fiktive person, Bjørn Sigvaldsen, og venter på døden.

Torturerer og dreper
Han har en bakgrunn, et rykte og en krigshistorie til forveksling lik Rinnans: Fattiggutt som ble hundset i barndommen, og tar hevn ved å gjøre seg stor under krigen. I likhet med Rinnan infiltrerer han motstandsbevegelsen, mens han egentlig jobber for den tyske etterretningen og Walter Gemmecke. I likhet med Rinnan torturerer og dreper han folk med kaldt blod. Men i motsetning til Rinnan, får vi lesere en viss sympati med ham. Bjørn hater alle, bortsett fra Lillian, kvinnen han elsker.

Hvorfor ble noen nazister og andre motstandsfolk? Var det slik at alle nazister var onde, og alle motstandsfolk gode? Kolden forskurrer dette bildet, i likhet med mange av samtidens bøker fra krigen.

Sigvaldsen blir like etter krigsutbruddet tilfeldig spurt av en tysker om han ville jobbe for dem. Hadde det vært en nordmann hadde han også sagt ja. Det er hipp som happ. Hovedsaken er at han blir en annen. Krigen omformer ham, gir ham en annen identitet. Og gir fattiggutten mulighet for hevn.

Mata Hari
Fortellingen veksler mellom dødscellen og tilbakeblikk som starter i 1940. Der møter vi den fattige og vakre tjenestejenta Dagny. Hun har en ihuga kommunistfar som muligens har misbrukt henne. Det gjør i hvert fall storbonden på gården.

Bjørn, med krigsalias Bjarne, kommer tilfeldigvis innom. Han slår bonden helseløs, og tar Dagny med seg. Han er vakker, har penger og handlingskraft. Hun tar dekknavnet Lillian, og blir hans dyktigste og farligste medarbeider. En slags Mata Hari:

«Ho valde ikkje side, til tider var ho ikkje ein gong sikker på kven ho og Bjarne arbeidde for. Ho valde krigen - fordi han kom med andre oppgåver til henne, reinvaska henne og gav henne ein ny start, han stengde henne ikkje ute fordi ho var kvinne, tvert imot, det var det som var den store fordelen hennar.»

Dramatisk
«I krig og kjærleik» holder langt mer enn det glorete coveret og den serieromanaktige tittelen lover. Det er riktignok ikke et dybdepsykologisk portrett av de to, men den er sober og velskrevet.

Den er dramatisk, men ikke melodramatisk. Kolden har klart det kunststykke å holde balansen mellom den sterke kjærligheten og de grufulle handlingene, uten å meske seg i noen av delene. Hun har også klart å vise hvor tilfeldig livet kan være, og den ofte hårfine balansen mellom hvem som blir skurker og hvem som blir helter.