HISTORIEFORTELLEREN: Demian Vitanza  har skrevet romanen «Dette livet eller det neste», om den norskpakistanske mannen som dro til Syria for å bli fremmedkrigeren. Foto: Bjørn Langsem / Dagbladet
HISTORIEFORTELLEREN: Demian Vitanza har skrevet romanen «Dette livet eller det neste», om den norskpakistanske mannen som dro til Syria for å bli fremmedkrigeren. Foto: Bjørn Langsem / DagbladetVis mer

Demian Vitanza med roman om en fremmedkriger i Syria

Tariq reiste til Syria for å dø, for å bli martyr. Sånn gikk det ikke

Nå er historien til norskpakistaneren å lese i romanen «Dette livet eller det neste».

(Dagbladet): «Tariq» husker lyden av skudd. Platte, som om noen klapper. Så husker han at han prøvde å løpe. Men når han tråkket ned med beinet, var det som om foten ikke var der.

Norskpakistanske Tariq hadde feilet. Han hadde reist til Syria for å dø, men kom ikke til å ende som martyr i det krigsherjede landet. Skuddet i foten sendte ham hjem til Norge, der han endte i Halden fengsel.

Der møtte han forfatteren Demian Vitanza (33).

- «Jeg trenger hjelp til å fortelle en historie. Jeg har vært i Syria», sa han til meg.

Hvorfor Syria?

Demian Vitanza legger brillene på cafébordet. Han har hatt skrivekurs i norske fengsler flere ganger, med skriveprosjektet «Stemmer fra innsiden» for fengselsinnsatte. Vinteren 2016 var han i Halden fengsel, og det er her han møtte mannen som i romanen hans har fått navnet Tariq.

- Hvorfor ender noen med å dra til Syria for å bli fremmedkrigere? Hvilke tanker har de etterpå? Jeg følte et ansvar for å lytte, og skjønte raskt at denne historien måtte jeg skrive, sier Vitanza.

Virkelighet og fiksjon

I 2015 ble en norskpakistaner dømt til åtte års fengsel etter straffelovens paragraf 147, for å ha planlagt terrorhandlinger og støttet Den islamske staten (IS) og Nusrafronten i Syria. Han ble pågrepet av PST da han landet på Gardermoen.

Det er denne mannens historie Vitanza forteller. I sin tredje roman «Dette livet eller det neste».

- Jeg måtte skrive det som en roman, sier Vitanza. - Det handler om etikk og sikkerhet, vi vil ikke skape problemer for noen med denne boka. Samtidig er mye av det Tariq forteller umulig for meg å ettergå. Men jeg opplever at han har et intenst ønske om å fortelle så sant som mulig. Så har vi gjort noen omskrivinger underveis. Oppveksten hans er flyttet til Halden. Romanformen gir også mulighet for å gå dypere inn i de endre prosessene.

Militær disiplin

Mannen som kaller seg Tariq ønsker å være anonym. Vitanza har tilbragt nærmere hundre timer sammen med ham i fengselet, over en periode på ti måneder.

Han har hørt om den lille gutten som vokste opp i Østfold. Faren satt mange år i fengsel, og gutten og moren dro stadig til Pakistan. Tariq følte seg ikke ordentlig hjemme noen av stedene. Som tolvåring ble han sendt på internatskole i Pakistan. Med militær disiplin. Han fant ikke plassen sin der heller. Vel hjemme i Norge fikk han venner med kriminalitet som hobby. Så begynte han å vende blikket mot religiøse miljøer.

Når Tariq i romanen forteller hvorfor han ble jihadist i Syria, legger han ikke skylda på noen. «Til slutt hadde jeg ingenting å tape», sier han.

Kunne ikke ta feil

Det var på den tida Syria var hovedsak i hver eneste nyhetssending. Når Tariq lurer på hva han kan gjøre for å hjelpe, er svaret fra imamene alltid det samme: Be. Samle penger. Sende klær. Aldri noe annet. Når Tariq og en kamerat bestemmer seg for å dra, holder de planen skjult:

«Vi glemte alt. Vi glemte at vi hadde en familie. Vi glemte at vi hadde en framtid. Vi glemte at vi hadde drømmer. Vi glemte oss selv, hvem vi var. Glemte alt. Bare sånn klarte vi å holde den kursen vi hadde peila oss ut. Det kunne ikke være feil, det vi var på vei til. Det var det vi sa til oss selv. At Assad er ondskapens ansikt.»

VENNSKAP: Demian Vitanza er glad for boka, men like glad for at han har møtt et menneske, som til tross for at de har totalt ulik virkelighetsforståelse, er blitt venner. Foto: Bjørn Langsem / Dagbladet Vis mer

Lav terskel for vold

Demian Vitanza mener media har skapt et bilde av fremmedkrigere som reiser til Syria, som hjernevaskede. Han tror svaret er langt mer komplekst.

- Tariq fikk sine sår i barndommen, med fraværet av faren og en følelse av ikke å passe inn i Norge. Alle trenger en strategi for å forholde seg til egen sorg. Noen kan bruke rus, mens andre lener seg mot religion. Jeg tror Tariq hektet sin egen historie til de undertrykte i Syria, med religion som bindeledd, sier han og legger til:

- I ungdomsåra opparbeidet han seg en lavere terskel for vold. Han drev med kampsport og vanket blant kriminelle. I Syria kunne han bruke dette til noe han mente var viktig. Dessuten følte han ikke lenger at det var et liv for ham i Norge.

- Handlet det også om spenning?

- Ikke først og fremst. Men han var ikke redd for spenning, han hadde bygd ned terskelen både for redsel og for vold. Han reiste til Syria for å dø. Og han følte han feilet.

Ambulansesjåfør

I romanen forteller Tariq om månedene i Syria. Måneder der følelsen av å være modig, stadig var til stede. Det samme var tvilen og redselen. Han forteller at han jobbet sammen med en syrisk mann som kjørte ambulanse. De fraktet mat og forsyninger inn i krigsområdene, og sårete ut.

Tariq sier han ikke jobbet direkte for verken IS eller al-Nusra, som er det han er dømt for i Norge.

- Det er mulig det han sier er helt sant. Så er det mulig han ikke sier alt. Men jeg er overbevist om at vi er ganske nær sannheten, sier Demian Vitanza.