Telefonterror i New York

Nervepirrende terrorbalanse med usynlig snikskytter.

FILM: Stu Shepard er en kløpper i mobiltelefonen. Han driver sitt PR-byrå for kjendiser fra Manhattans gater: fikser, småløper og snakker - ratatata - som et maskingevær.

Så begår han den tabben å ta en telefon som ringer i en telefonkiosk (Manhattans siste, på hjørnet av 53. st. og 8. ave).

Joel Schumachers thriller er basert på et manus av Larry Cohen, som visstnok hadde ideen for mer enn 20 år siden, den gang telefonkiosker virkelig var i bruk. Det litt forserte motivet for å ringe fra kiosk nå, er at Stu (Colin Farrell) har en kjæreste og vil ikke at kona skal oppdage det på den spesifiserte mobilregninga. Altså går han inn i dinosaurtelefonen, tar av seg gifteringen, og tar telefonen når den ringer.

Den velpolerte stemmen tilhører en snikskytter som befinner seg i et vindu like ved (der er dusinvis av skyskrapere i alle himmelretninger) og har Stu i kikkertsiktet. Han må ikke legge på, ikke gå ut av boksen, bare adlyde ordre.

Terroristen viser at han mener alvor ved å skyte en lokal hallik rett utenfor kiosken. Alle tror Stu har skutt, og det utvikler seg til en klassisk politiaksjon med full TV-dekning.

Dette er Colin Farrells film, i og med at han er i bildet hele tida. Hans mer kjente medspiller, Kiefer Sutherland, er den usynlige stemmen.

Det urbane New York-miljøet, med storkjefta horer, kyniske politimenn, gateselgere, pizzabud osv. er fargerike kulisser til dramaet i den trange boksen. Men det er Farrells spill, fra sleip sleivkjeft til vissent persilleblad, som holder nerven i filmen.