SUKSESSFORFATTER: Franske Muriel Barbery har ligget lenge på norske boklister med boka «Pinnsvinets eleganse». Nå er hennes første bok, «Gourmeten», oversatt til norsk. Foto: WIKIMEDIA COMMONS
SUKSESSFORFATTER: Franske Muriel Barbery har ligget lenge på norske boklister med boka «Pinnsvinets eleganse». Nå er hennes første bok, «Gourmeten», oversatt til norsk. Foto: WIKIMEDIA COMMONSVis mer

Tenner du på gastronomi?

Da får denne boka saftene til å renne.

ANMELDELSE: Mors og fars kokkelering på kjøkkenet er i ferd med å overta det religiøse — og vel også det erotiske — liv i de mange dorske norske hjem. Jeg vil derfor tro Muriel Barberys «Gourmeten» kan slå godt an.

Den handler om den arrogante og fryktede matkritikeren Pierre Arthens. Han ligger og skal dø. Legen har gitt ham tjuefrie timer.

Dem bruker han på å gjenerindre de mange måltidene han har fortært i sitt liv, på desperat jakt etter èn bestemt smak fra sin barndom.
 
For den som tenner på gastronomi er dette en bok som får saftene til å renne. Vi smaker oss så å si gjennom det ypperste av fransk kokkekunst. Erotiske østers, eterisk appelsinsorbet, silkefin og smidig skinke, bestemorens vidunderlige sjokoladerullade, asparges, brød og viner.

Hommage til forførende husmødre
Og som de fleste slike bøker — senest Cecilia Samartins «Mofongo» - er dette en hommage til de gammeldagse husmødrene som forførte sine menn gjennom sin ypperlige kokekunst.

Men da skildret gjennom gastronomiens jålete språk: Grillede sardiner som «skjuler en primitiv brutalitet som former vår menneskelighet når vi kommer i kontakt med den». Tomaten; «den lille kjøttfulle kulen som lar alle naturens strømmer flomme i oss.»

Dette er debutromanen til marokkansk-franske Muriel Barbery, forfatteren bak suksessen «Pinnsvinets eleganse». Debutromanen kan langt på vei sees som en mindre vellykket oppvarming til boka.

Prousts madeleinekaker
Arthens ligger og dør i den leiegården «Pinnsvinets eleganse» utspilles i. Ved siden av Arthens gjenerindringer, presenteres han kapittelvis gjennom typer som senere dukker opp i suksessromanen, blant annet portnersken. 

«Jeg har diktet opp mysterier der det ikke fantes noen, og det for å rettferdiggjøre et heller usselt virke», innrømmer Arthens ikke overraskende til slutt. I en bok som både nærer seg av gastronomiens selvhøytidelige språk, og samtidig harselerer over det. 

Det er et spark til kritikere som blir så selvbevisste at de setter seg over kunsten, og til kunstnere så selvhøytidelige at de ofrer alle rundt seg.

Her henvises også stadig til Prousts madeleinekaker, uten at boka kan sies å være i nærheten av sin inspirasjonskilde.  Til det blir språk og tema for overtydelig. Hvilken rett han til slutt finner? Det skal jeg ikke røpe her. Annet enn at det er en parallell til Orson Welles' lille røde kjelke Rosebud, i filmen «Citizen Kane».       

« «Gourmeten» »

Muriel Barbery