Terapi for sliten kamelmamma

Dokumentardrama om en avvisende kamelmamma og føllet hennes.

FILM: Kameler er så visst ikke vakre dyr, men «Historien om den gråtende kamel» er blitt en vakker og rørende film likevel.

Gobi-ørkenen i Mongolia er øde og forblåst, men en og annen nomadefamilie holder til der med sine sauer og kameler. Det er et terra incognita for de aller fleste, desto mer spennende som bakgrunn for denne enkle, nesten rent dokumentariske filmen om en kamelmor som avviser sitt førstefødte føll.

«Historien om den gråtende kamel» er laget av en mongolsk og en italiensk student ved filmskolen i München (derfor regnes filmen som tysk), og hovedrollene innehas av en ekte mongolsk nomadefamilie med fire generasjoner. Filmen følger familiens enkle dagligliv, men dramatikken besørges av det vanskelige forholdet mellom kamelmamma Ingen Temee og føllet hennes.

En mor som etter en hard fødsel ikke vil vite av sitt hjelpeløse avkom, er noe av det sørgeligste som hender i naturen. Og synet av den sultne og skrikende kamelungen, som forgjeves løper etter sin ubøyelige mor, er sterk kost. Kamelføll stiller definitivt ikke i samme nusselige klasse som kattunger eller hundevalper, men lille Botoks kamp for å overleve vekker følelser i oss.

Det gjør den også hos nomadefamilien. Men mongolske nomader har en egen oppskrift for å forene mor og barn i sånne situasjoner. De bruker musikk, men til det trenger de en dyktig fiolinist. Guttene Dude og Ugna får reise til nærmeste by for å spørre om musikklæreren vil komme, og denne reisen - på kamel, naturligvis - er en åpenbaring for lille Ugna, som får se tv for første gang. Det gjør et voldsomt inntrykk på ham.

Byambasuren Davaa og Luigi Falomi har i liten grad dramatisert opptakene i «Historien om den gråtende kamel», men de har heller ikke falt for fristelsen til å lage en romantiserende beretning om mennesker som lever i pakt med naturen. En ekte film, med andre ord, men en film som beveger seg akk så langsomt.