BEKYMRET: Jeg er redd for at mange muslimer i Norge begynner å føle seg som «fremmedlegemer», av en annen, uønsket sort enn den norske flokken, skriver Per Fugelli. Foto: Tom A. Kolstad / NTB Scanpix
BEKYMRET: Jeg er redd for at mange muslimer i Norge begynner å føle seg som «fremmedlegemer», av en annen, uønsket sort enn den norske flokken, skriver Per Fugelli. Foto: Tom A. Kolstad / NTB ScanpixVis mer

Terrorens virkninger

Farebildet av muslimene er i ferd med å feste seg, ikke bare på TV-skjermen, men i folks virkelighetsbilde.


Meninger

Den 23. august kommer min nye bok ut: «Vaksinen – mot frykt terror og rasisme». Her leter jeg etter bindemidler som kan holde den norske flokken sammen, i terrorens tid. Ett bindemiddel er å bry oss om hvordan muslimene i Norge har det, når terroren skaper frykt og fordom i folkesjelen.

En sommer er over, signert terror. Terroren rammer oss midt i uhyggesenteret: En iskrembil knuser glade barn og voksne som feirer likhet, frihet og brorskap i Nice. En revolvermann skyter unge dansere i Orlando. En sinnssyk araber roper «Allah er stor», og skjærer strupen over på en snill prest i en landsbykirke i Normandie.

Kommuner i Frankrike vil rive moskeer. Marie le Pen fra Nasjonal Front kan bli president i Frankrike. Presidentkandidat Donald Trump vil stenge grensene for muslimer i USA. Framtredende politikere i flere land krever at muslimene skal bære synlig kjennetegn i det offentlige rom.

Selv markerer vi femårsdagen for vår egen terror, med å konfirmere folkesjelens løfte fra 22. juli 2011: Mer åpenhet, mer demokrati, mer humanitet.

Hvordan har det gått med dette løftet – sett fra norske muslimers side? Dette er en nysgjerrighet vi bør dele.

Anders Behring Breiviks mål var ikke å drepe åtte ansatte i regjeringskvartalet eller 69 unge drømmere på Utøya. Å drepe disse 77 menneskene var bare et middel. Målet var hele tiden ett og hellig: Å eliminere muslimene fra Norge og Europa.

Er dette målet fjernere eller nærmere nå enn for fem år siden?

Beivik hentet deler av sine vrangforestillinger om snikislamisering og «kalifatet» fra Fremskrittspartiet (Frp) som han var medlem av i sju år. I dag er Frp med sin muslimhets båret på gullstol inn i Statsrådssalen. Breivik bygget sin paranoia med råstoff fra Fjordmann og Hege Storhaug, den gang sett på som aparte ekstremister.

Nå får Fjordman støtte fra Fritt Ord og Hege Storhaugs bok «Islam – den 11. landeplage» topper bestselgerlistene. Sylvi Listhaug mener innvandring av mennesker med muslimsk tro, gjør det farlig for barna og barnebarna hennes å bo i Norge. Hun sitter i regjering med ansvar for integrering og inkludering. Farebildet av muslimene som gruppe, er i ferd med å feste seg, ikke bare på TV-skjermen, men i folks virkelighetsbilde.

Her er mange tegn i verden og her hjemme på at terroren og vår reaksjon på den, bringer muslimene inn i faresoner vi er lite oppmerksomme på.

Hva gjør terroren med muslimene i landet vårt? Hvordan påvirker terroren deres livskvalitet og framtidshåp? Hva skjer med muslimenes følelse av å høre til i den norske flokken?

Disse spørsmålene er lite framme i debatten om hvilke følger terroren får i Norge. Jeg vil tro at terroren skremmer vår muslimske befolkning mer enn den plager majoritetsbefolkningen. Ikke bare terroren, men også vår reaksjon på den må virke truende på dem. For å leve godt i et samfunn, må menneskene ha tilgang på fem livskilder: Verdighet, handlingsrom i eget liv, tilhørighet, trygghet og framtidshåp.

Terroren bringer disse livskildene inn i tørke for våre medborgere med muslimsk tro. Verdighet er å bli sett og godtatt som deg, med din gud, din hud, dine skikker, din væremåte. I et politisk klima som kaster mistanke på muslimer og mindreverd på islam, er det vanskelig å bevare selvrespekt.

Godt liv er ikke forenlig med å være i bur. Du må ha rimelig frihet til å være deg selv og bevege deg mot egne mål. Her er et økende press på muslimene i retning av: Bli som oss nå! Dere må godta, ikke bare Norges lover, men anerkjenne vår gudløshet, våre kjønnsroller, vårt syn på seksualitet – og underkjenne egne verdier og særpreg. «Mer åpenhet, mer demokrati», lovet vi hverandre etter 22. juli. Jeg tviler på om våre muslimske medborgere føler at løftet er innfridd i løpet av de siste fem årene.

Tilhørighet er den tredje livskilden som trues av islamofobien. Mennesket trenger fellesskap. Flokken må godta oss. Terrorfrykten er et løsemiddel for samfunnet. Vi aner økende skille mellom «dem» (muslimene) og oss. Jeg er redd for at mange muslimer i Norge begynner å føle seg som «fremmedlegemer», av en annen, uønsket sort enn den norske flokken.

Trygghet er livets grunnmur. Du må ha tillit til omgivelsene, regne med at menneskene og maktene vil deg vel, at lovene også gjelder deg, at menneskerettighetene ikke går ut på dato, at framtiden ikke er spådomskunst, men forutsigbar med fornuft. Terrorfrykten med bygging av fiendebilde av islam, slår sprekker i muslimenes trygghet.

Mennesker kan holde ut mye, bare de har framtidshåp. Også det kan være i svinn for muslimene i Norge. Ikke fordi vi nærmer oss etnisk rensing her hjemme, men fordi faresignalene varsler ille i USA og Europa. De er hørbare i Norge også.

Folk flest har stor tilpasningsevne ved psykopolitiske påkjenninger. Medborgere med muslimsk tro fortjener beundring for motstandskraft og mestringsevne i forhold til storsamfunnets press. Likevel bør vi være mer oppmerksomme på hvilke skader terroren kan påføre våre muslimske landsmenn.

Jeg håper dere ser at for hvert terrorangrep, bør vi rekke ut vår hånd til muslimene i Norge, by på vennlighet, vise tillit, styrke samhold. Det store, store flertall i dette landet vil hverandre vel, uansett hud, uansett gud. Men da må vi stå opp for hverandre, når vi trenger det. Hver og en av oss må argumentere nøkternt og saklig mot, når folk i familien eller vennekretsen eller på jobben skaper fryktbilde av de 150.000 muslimene i Norge.

Mitt ønske er at vi skal prøve å sette oss i norske muslimers sted, at vi skal forstå at terroren trolig herjer mer med deres livskvalitet og samfunnstrygghet enn med vår, at vi bør vise dem omsorg i barske tider. Som når andre grupper i den norske flokken kommer i vansker, bør vi komme muslimene i møte, med forståelse, hjelpsomhet og melding om at vi er på deres side i kampen mot fremmedfrykt, muslimhets og terror.

Hvis vi får til en slik folkeskikk, vil tre seire følge:

Vi bevarer politisk og moralsk anstendighet.

Vi holder den norske flokken samlet.

Vi forebygger ekstremisme og radikalisering – på begge sider.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook