TJENERINNER: «The Handmaid’s Tale», Margarets Atwoods dystopi fra 1985, er blitt TV-serie. Video: Hulu Vis mer

«The Handmaid’s Tale» har noe viktig å si oss

Fra klasseskille til klassehelvete.

KOMMENTAR: Hvordan kan et tilsynelatende velorganisert demokrati snus til et undertrykkende skrekkregime? «The Handmaid’s Tale», som vises på HBO Nordic og er basert på Margaret Atwoods roman med samme navn fra 1985, argumenterer sterkt for at det er mulig.

  • OBS: Her røpes noen små detaljer fra episode åtte og bakover.

I serien, lagt noen få år fram i tid, har deler av USA skiftet navn til Gilead: Et kristenfundamentalistisk klassesamfunn fra helvete, der det privilegerte herrefolket utnytter sine maktesløse undersåtter på det groveste, i guds navn. Aller verst går det ut over unge, fruktbare kvinner, som tvinges til å jobbe som fødemaskiner, eller egentlig sexslaver, for rikets kommandører.

Klasseinndelingen er så fastlagt og fastlåst at den til og med dikterer fargen på klærne til kvinnene: Brunt for hushjelpene, blått for overklassekonene, rødt for sexslavene. I romanen møter vi også de stripekledte konene til laverestående menn.

Men klassesamfunnet er ikke bare endestasjonen, selve helvetesbildet, i serien. Det er også den foranliggende årsaken til det. I små glimt får vi se det amerikanske samfunnet slik det så ut like før Gilead-revolusjonen. Det er langt mer gjenkjennelig for oss, men idyllisk er det ikke. Heller ikke det samfunnet var godt for alle, og akkurat det er fundamentet Gilead hviler på.

Et av de første eksemplene er hovedpersonen Junes nye shoppingpartner, den andre Ofglen, som på et tidspunkt glefser til henne at «du får ikke lov til å ødelegge dette for meg!».

De er begge slaver, men den tilværelsen June ser på som et mareritt, er et framskritt for Ofglen: Før var hun narkoman og gateprostituert. Nå er hun nykter, har fått tak over hodet og mat på bordet, og blir behandlet med (et skinn av) respekt.

Det enda mer åpenbare eksempelet er sjåføren Nick, en av de mest mystiske karakterene i serien. Hvilken side er han på? I åttende episode blir han «forklart», gjennom en desperat scene fra et arbeidskontor noen år tidligere. Han har mistet jobben – igjen – og begynner å slippe opp for muligheter. Han er aggressiv og frustrert, og et lett bytte for kuppmakerne:

Mannen bak skranken på arbeidskontoret viser seg å være kommandør i en hemmelig organisasjon som lover ham et bedre liv i en ny verden, og som gir ham den anerkjennelsen og respekten han sårt savner.

Nick er en nesten overtydelig klisjéfylt referanse til et av dagens store politiske samtaleemner: Den hvite arbeiderklassen. Industrijobbene de hadde før finnes ikke lenger – Nick snakker om nedlagte stålverk. De ønsker forandring, men føler seg ikke sett av styresmaktene og den privilegerte kulturelle eliten. Sistnevnte var June en del av, med universitetsutdanning og forlagsjobb, og hun ble tatt fullstendig på senga da det smalt.

Den nye elitens syn på den gamle blir også tydeliggjort i åttende episode. June blir tatt med til en hemmelig herreklubb der samfunnstoppene koser seg med «kvinner som ikke klarte å tilpasse seg» den nye samfunnsordenen. «Advokater, en sosiologiprofessor, en administrerende direktør, journalister. Vi har litt av en samling», ramser kommandøren frydefullt opp.

Klassekonflikten er et tydeligere tema i tv-serien enn i romanen til Atwood. Én årsak til det, er at serien lar oss bli kjent med flere av karakterene. Sammenhenger som ble subtilt antydet av hovedpersonen i romanen, blir flombelyst her.

Motsatt er det med temaer som rasisme og terrorisme: De er fullstendig rensket bort fra tv-serien, til tross for at Atwood er innom dem i romanen.

Serieskaperne har fått kritikk for unnlatelsen, men kanskje har de rett og slett ønsket å sette fokus på et tema som ellers har lett for å forsvinne bak de andre. Og som er vel så aktuelt nå som i 1985.