«The Ring»

Ubehagelig, guffen- og stilsikker skrekk.

FILM: Grøssersjangeren er kanskje den vanskeligste av alle å ha et analytisk forhold til. Mange har forsøkt, få har lyktes. For grøssere har ofte sin egen logikk- eller ulogikk- og appellerer først og fremst til magen, ikke hodet. Jo mer skremt, jo bedre. Enkelt og greit. Ut fra disse premissene er «The Ring» absolutt noe av det bedre i sjangeren på lenge.

«Jeg hater tv. Det gir meg hodepine». Slik begynner dette stilsikre skrekkeposet om hvor farlig det er å se på tv. Eller video. Spesielt hvis videokassetten inneholder en kort svarthvittfilm full av ladet symbolikk, en slik film som talentfulle og svært kunstneriske filmskolestudenter lager. For like etter filmens slutt ringer telefonen og en stemme hvisker: «Du har sju dager igjen å leve.» Journalisten Rachel ser filmen, merkelige ting begynner å skje, men hun nekter å sitte med hendene i fanget og vente.

«Videotapen som drepte»- jo, det høres ut som en vanvittig b-filmparodi. Når den ikke blir det, er det i stor grad grunnet regissør Gore Verbinski bak kamera og Naomi Watts, som imponerte stort i «Mulholland Drive», foran. Sammen skaper de en uhyggelig stemning, hverdagslige ting som en telefon, en tv eller en videospiller er nok til å gi tilskueren ståhår og gåsehud. Filmen er basert på en japansk suksess fra 1998. I Hollywood kan alt kjøpes- også gode filmkonsepter. Akkurat dette blir nok ekstra attraktivt siden det allerede foreligger to japanske oppfølgere.

Legg intellektet igjen utenfor, åpne sansene på vid vegg- og du er garantert en riktig uhyggestund i kinosalen.