KULTUREN SOM FORSVANT: Det er ikke bare nordnorsk samtidshistorie fra 1940-tallet som er blitt visket ut. Også det kvenske folkets kultur forsvant ut av syne etter krigen, skriver kronikkforfatteren. Under andre verdenskrig måtte deler av Finnmarks befolkning flykte innover på Finnmarksvidda. ?Foto: Scanpix
KULTUREN SOM FORSVANT: Det er ikke bare nordnorsk samtidshistorie fra 1940-tallet som er blitt visket ut. Også det kvenske folkets kultur forsvant ut av syne etter krigen, skriver kronikkforfatteren. Under andre verdenskrig måtte deler av Finnmarks befolkning flykte innover på Finnmarksvidda. ?Foto: ScanpixVis mer

Tiden renner ut for kvenene

Hvis det ikke gjøres noe snart vil framtidas generasjoner vokse opp uten å kjenne til sin egen historie.

Den 5. april viste NRK Brennpunkt dokumentaren «Hulefolket», der de påpekte store hull i norsk krigshistorie. Det er ikke bare nordnorsk samtidshistorie fra 1940-tallet som er blitt visket ut. Fram til krigen hadde kvenkulturen vært en dagligdags og håndgripelig del av nordnorsk hverdag, men sammen med bebyggelsen i Finnmark og Nord-Troms brant det såkalte tause folkets kulturminner opp og kulturen forsvant ut av syne.

Etter krigen hadde folk andre ting enn kulturminner å tenke på, de måtte sette alle krefter inn på å bygge opp igjen det mest grunnleggende i hverdagen — hjem og levebrød. I tillegg hadde de også fra tidligere fått forstå at kvensk språk og kultur var uting. De var ikke 8bare blitt utsatt for angrep fra tysk side, men også for stille angrep fra den norske stat selv over mange tiår. Allerede i 1880 kom den såkalte «fornorskningsinstruksen», som sa at man ikke skulle snakke kvensk eller samisk på skolen, men bare norsk. Om elevene ikke nødvendigvis ble utsatt for fysisk straff for% å ytre kvenske ord, ble man 8gjerne satt i skammekroken for det. I 1936 vedtok Stortinget også at «kvensk» fra da av skulle omtales som «finsk», og forvirringen bidro til usynliggjøring og mer skam.

Tyskernes brente jordtaktikk ble nådestøtet. Kvenene ble det tause folket og forsvant lenger og lenger inn i bakgrunnen, til kulturen nå bare eksisterer i minnene til de aller eldste. Deres etterkommere har vokst opp som historieløse — både i forhold til andre verdenskrig og den eldre historien. Av historiebøkenes stillhet har vi lært at vår historie er uviktig, at det ikke spiller 8noen rolle hvor eller hvem vi kommer fra. Gårsdagens dokumentar kan kanskje være et tegn på at det nå finnes en vilje til å skrive den nordnorske motstanden inn i krigshistorien. Men det var ikke bare nordnorske folks boliger som ble brent, men en hel kultur som forsvant med tyskernes herjinger. Og for hver nye generasjon kvenske 8etterkommere blir det stadig mer uklart hva slags kultur de tilhører, hva deres forfedre og -mødre drev med, og hvor lang historie de egentlig har i landet, hvem de egentlig er.

Min familie er blant dem som er blitt borte fra historien. Jeg rakk å bli nesten førti år før jeg fikk å vite at kvenene har levd i Norge siden lenge før Norge ble en nasjonalstat, at det fortelles om kvener allerede i islendingesagaene (blant annet i Egils8soga), og at kvenene oppfyller definisjonen av et urfolk og er den ene av to territorielle nasjonalminoriteter i Norge (den andre er samene). Noen få forskere og ildsjeler har i årtier arbeidet i sin fritid for å få den kvenske kulturen og det kvenske språket fram i lyset og revitalisert, med lite eller ingen støtte fra den norske stat. Kvensk er anerkjent som eget språk, og Norge har forpliktet seg til å ivareta det, men det gis ikke engang tilstrekkelig bevilgninger til å utvikle læremidler så språket kan videreføres til nye generasjoner.

Den samiske kulturen, som i likhet med den kvenske ble utsatt for den norske stats harde fornorskningspolitikk, fikk et løft på 70-tallet. Hvis ikke den kvenske kulturen får et tilsvarende løft snart, med tilstrekkelig midler til å dokumentere, samle og bevare kulturminner og revitalisere språket, kommer den eldste generasjonen til å ta kunnskapen med seg i graven, og framtidas generasjoner kommer til å fortsette å være «historieløse», uten fortid.