TERNINGKAST FEM: I «Logan» blir Hugh Jackman endelig den Wolverine publikum alltid har ønsket seg.  Vis mer Vis mer

Anmeldelse: «Logan: The Wolverine»

Tidenes mest groteske superheltfilm - og en av de beste

Med den vemodige og ultravoldelige «Logan» lar Hugh Jackman Wolverine spasere inn i solnedgangen.

FILM: I sin niende og angivelig siste film som X-Men-franchisens uoffisielle frontfigur blir Hugh Jackman endelig den Wolverine han skulle ha vært fra dag én. For med «Logan: The Wolverine» har regissør James Mangold endelig fått lov til å slippe villdyret løs i en absurd voldelig film som er like deler postapokalyptisk western, amerikanisert samuraifabel og kraniumsknusende satire over Donald Trumps Amerika.

« Logan: The Wolverine »

5
Blodig farvel.

Kategori

Action, science fiction, western

Regi

James Mangold

Skuespillere

Hugh Jackman, Patrick Stewart, Dafne Keen, Stephen Merchant m.fl.

Premieredato

3. mars 2017

Aldersgrense

15 år

Orginaltittel

« Logan »

Nytt håp
Året er 2029, og mutantene er så godt som utryddet. Tilbake er kun en alkoholisert Logan, en dement Charles Xavier (Patrick Stewart) og den sykelige sporhunden Caliban (Stephen Merchant), som har gått i dekning i Mexico, hvor de holder seg i live etter beste evne. I et nikk til Alfonso Cuaróns «Children of Men» har det ikke blitt født en ny mutant på 25 år, og trioen synes å ha forsonet seg med at arten homo superior kommer til å dø ut med dem.

Men når han oppdager at den unge, foreldreløse Laura (Dafne Keen) har krefter som er til forveksling like hans egne, børster hovedpersonen motvillig støvet av heltemotet og idealismen. Og med den paramilitære dødsskvadronen The Reavers i hælene, legger de ut på en desperat reise gjennom USA på leting etter det mytiske tilfluktsstedet Eden.

Dype røtter
«Logan» er uten sammenligning den mest groteske superheltblockbusteren som noensinne er laget, og den nihilistiske tonen og de gjentatte bildene av skarpe gjenstander som river menneskekropper i fillebiter er en høyst velkommen avveksling fra Marvel Studios’ formelbaserte familiemoro.

Innenfor rammene av superheltsjangerens nedjusterte forventninger er den da også en veldig god film. Og selv om «Logan» gjør sitt beste for å framstå som en frittstående fortelling, hviler både filmens plott og emosjonelle kjerne på såpass mange intertekstuelle referanser at det blir meningsløst å prøve å løsrive den fra denne konteksten.

Altså har den, på tross av sine slående bilder, underlige atmosfære og livstrette vemod, nøyaktig det samme problemet som de fleste andre superheltfilmer: Nemlig at den til syvende og sist bryr seg mer mer om detaljene i sitt eget fiksjonsunivers enn om filmkunsten og virkeligheten.