TERNINGKAST FIRE: I «Suntan» forsøker hovedpersonen Kostis å gjenoppleve en ungdomstid som aldri har funnet sted, skriver Dagbladets anmelder. Video: Visit Films Vis mer

Anmeldelse: «Suntan»

Tidvis så pinlig at det er vanskelig å se på kinolerretet

Det greske sydendramaet «Suntan» er månedens film på cinematekene i Oslo og Bergen.

FILM: På tross av-, på grunn av- eller muligens fullstendig uavhengig av økonomisk kriser og massive sosiale utfordringer, har Hellas på 10-tallet seilet fram som en av Europas mest vitale filmnasjoner. Dette skyldes først og fremst Yorgos Lanthimos, som med «Dogtooth» og «The Lobster» har etablert seg som et av kontinentets mest interessante auteurer, men suksessen hans har også bidratt til å løfte fram andre greske regissører som har gjort seg bemerket med smarte og uforutsigbare filmer.

« Suntan »

4
Lege, leg deg selv!

Kategori

Drama

Regi

Argyris Papadimitropoulos

Skuespillere

Makis Papadimitriou, Elli Tringou, Dimi Hart, Yannis Tsortekis m.fl.

Premieredato

10. januar (Cinemateket i Bergen), 13. januar (Cinemateket i Oslo)

Aldersgrense

--

Orginaltittel

« Suntan »

Kjærlighet
Denne måneden retter Cinemateket i Oslo fokus mot denne nye greske bølgen når de viser samtlige av filmene til Lanthimos og Rachel Athina Tsangari, samtidig som de i likhet med Cinemateket i Bergen viser Argyris Papadimitropoulos’ «Suntan» som månedens film. Selv omtaler Papadimitropoulos «Suntan» som en «coming-of-middle-age film», hvilket er en beskrivelse så god som noen på historien om den innsluttede Kostis’ korte år som landsbylege på ferieøya Antiparos.

«Suntan» begynner som en klassisk fortelling om en sosialt utilpass og emosjonelt underutviklet mann i førtiårene som møter en ung vakker kvinne som han blir betatt og så senere besatt av. Denne fortellingen finnes i et utall forskjellige utgaver, med Hollywood-versjonen, som ender med romantisk kjærlighet – eller i alle fall vennskap og personlig vekst – som den mest utbredte. Papadimitropoulos er imidlertid ikke interessert i verken lykke eller selvinnsikt, og etter hvert blir det klart at det umulig kan ende godt for den ensomme doktoren.

Fornedrelse
På sin vekselvis deprimerende og hendene-foran-ansiktet-ukomfortable ferd mot fornedrelsen tøyer Kostis publikums empati til bristepunktet. Vi får lite bakgrunnsinformasjon om vår hovedperson, som nærmest utelukkende defineres av Maki Papadimitrious kroppsspråk og fysiske framtoning. Gjennom film- og tv-historien har imidlertid publikum blitt opplært til å ta parti med små, runde menn med triste ansikter, og Papadimitropoulos utnytter denne psykologiske mekanismen til å gjøre publikum emosjonelt delaktige i Kostis’ langsomme frontkollisjon med sin egen fysiske og emosjonelle utilstrekkelighet.

Det er et effektivt grep, som gir dramaet en undertone av svart humor, men bortsett fra et kort møte mellom en tunge og et øyeeple, er det lite å spore av den fandenivoldske friskheten som kjennetegner den greske nybølgen. Snarere er vi henvist til maktesløst å bevitne Kostis’ patetiske forsøk på å gjenoppleve en ungdomstid som aldri har funnet sted, før boblen brister og han på ren patriarkalsk refleks ser seg nødt til å gjenopprette sin maskuline ære.