ISFRONT: Det er selvsagt riktig å beskrive stemningen mellom Eirik Jensen og Gjermund Cappelen som iskald. Men de to tiltalte også så nervøse og ukomfortable ut. Lars Eivind Bones / Dagbladet
ISFRONT: Det er selvsagt riktig å beskrive stemningen mellom Eirik Jensen og Gjermund Cappelen som iskald. Men de to tiltalte også så nervøse og ukomfortable ut. Lars Eivind Bones / DagbladetVis mer

To ferske meddommere har litt av en ilddåp

Med blanke ark og fargestifter.

Kommentar

«Iskaldt» er karakteristikken en rekke medier har satt på møtet mellom Eirik Jenssen og Gjermund Cappelen i dag. De to tiltalte i Oslo tingrett så hverandre for første gang siden begge ble pågrepet for tre år siden. Det er selvsagt riktig å beskrive stemningen mellom dem som iskald. Jeg synes de to tiltalte også så nervøse og ukomfortable ut.

De var neppe de eneste av rettens aktører som var nervøse. To av de tre meddommerne hadde sin debut i rollen i dag.

Over 3000 artikler er skrevet om saken på forhånd, Eirik Jensen har skrevet bok, NRK har laget podkast. Både tv-serie, film og minst ei bok til er under arbeid. Saken har preget samtaler over de tusen lunsj- og middagsbord i de siste tre åra.

For de to fagdommerne, tre meddommerne og den utpekte varameddommeren er alt dette irrelevant. «Aviser, TV og podkaster er ikke bevis før det framlegges i denne salen,» som rettens administrator Kim Heger formulerte det innledningsvis.

Det kan virke umulig, men det er et av rettsstatens vakreste prinsipper: Enhver er uskyldig fram til det motsatte er bevist i en rettssal. Her skal alle dommere stille uten fordommer, ingen skal ha gjort seg opp noen mening på forhånd. Som aktor sa det: «Det kan være særlig utfordrende for de av dere som aldri har tjenestegjort i en rettssak før.»

Forhåndsprosederingen i denne saken har pågått gjennom mediene i tre år allerede. Til tross for livlige konspirasjonsteorier i ulike nettfora: Det er likevel ingen grunn til å tro at ikke rettssaken vil være rettferdig.

Gjennom mine mange år som lekdommer, både i Oslo tingrett og Borgarting lagmannsrett, tjenestegjorde jeg aldri i en så stor sak som denne. Men også i mindre saker kan det for en yrkesskadet journalist være fristende å gjøre noen enkle nettsøk utenom rettssalen, særlig i saker som involverer kjente kriminelle fra andre saker. Å være dommer er imidlertid et av få tilfeller der det å kunne mest mulig om en sak på forhånd ikke er noen fordel.

I alle sakene der jeg tjenestegjorde som meddommer eller jurymedlem ble jeg slått av det høytidelige ved situasjonen. Hver gang har jeg møtt «likemenn» som med det største alvor går inn for å yte ulike tiltalte den høyeste form for rettferdighet: Å dømme samvittighetsfullt etter norsk lov, beste skjønn og utelukkende det som framkommer i retten. Meddommerne avgir forsikring om dette, og jeg har aldri møtt en lekdommer som ikke gjør sitt ytterste for å etterkomme det høytidelige løftet.

Også i tingretten i dag var stemningen høytidelig. Etterhvert som detaljene i aktors innledning skred fram, fortjente stemningen på tiltalebenken i økende grad også betegnelsen «trykket». Både Cappelens og Jensens forsvarere merket seg nok noen detaljer som kan tale til hver av de tiltaltes fordel.

Den drøyt fem måneder lange rettssaken har altså begynt akkurat slik det skal være i den liberale rettsstaten: På første dag stiller vi med blanke ark og fargestifter til.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook