PARADOKS: - Aldri før har en presidentkandidat fått så stor oppslutning med så få velgere. Aldri før har i tillegg en nyvalgt presidents maktgrunnlag vært så sterkt og svakt samtidig i nasjonalforsamlingen. Det virker dermed som to Frankrike lever side om side, skriver artikkelforfatteren. Foto: AP Photo/Thibault Camus
PARADOKS: - Aldri før har en presidentkandidat fått så stor oppslutning med så få velgere. Aldri før har i tillegg en nyvalgt presidents maktgrunnlag vært så sterkt og svakt samtidig i nasjonalforsamlingen. Det virker dermed som to Frankrike lever side om side, skriver artikkelforfatteren. Foto: AP Photo/Thibault CamusVis mer

To Frankrike lever side om side

«Det avmeldte Frankrike» orker ikke lenger å stemme ved valg og tror ikke lenger på at politikk kan forandre livet. At denne gruppen er blitt så stor, er ikke er noe godt tegn på at franske velgere føler seg ivaretatt.

Meninger

Spaltist

Franck Orban

er førsteamanuensis ved Høgskolen i Østfold, Forskningsgruppen AreaS. Han er spesialist på fransk inn- og utenrikspolitikk.

Siste publiserte innlegg

En lang og utmattende valgperiode er nå over i Frankrike. Landets nye president Emmanuel Macron fikk et solid flertall i nasjonalforsamlingen etter andre omgang av parlamentsvalget 18. juni. Det er på tide å rette blikket både bakover for å forstå hva som egentlig skjedde under årets valgkabal og fremover for å se hvilket Frankrike inntar sin plass i EU og i verden.

Det faktum at Frankrike har fått en tilsynelatende solid president med et komfortabelt flertall i nasjonalforsamlingen kan anses som et mirakel når man husker hvordan valgperioden har forløpt. Primærvalgene som ble avholdt av høyre- og venstresiden i november 2016 og januar 2017 skulle demokratisere det politiske landskapet og gi velgerne anledning til å plukke ut sine kandidater til presidentvalget. Prosessen endte med at samtlige forventede vinnere forsvant.

Utrenskningen rammet De grønne (Cécile Duflot), Republikanerne (Alain Juppé) og sosialistene (Manuel Valls). Vinnerne som overlevde slaktingen var enten outsidere (Fillon, Hamon) eller utbrytere som holdt seg unna primærvalg (Le Pen, Macron, Mélenchon). Velgernes vrede skylte deretter bort president Hollande i desember 2016. Han ble den første sittende president siden 1958 som ikke våget å stille opp til gjenvalg grunnet sviktende popularitet.

Våren 2017 så også katastrofescenarier komme til liv. Fillon lå lenge an til å vinne presidentvalget, før han ble dratt inn i skandaler som knuste hans rykte som ærlig politiker på noen få uker. Hamon vant primærvalget på venstresiden, men ble systematisk dolket i ryggen av andre kolleger i sosialistpartiet som ikke godtok velgernes dom. Spesielt urovekkende for fransk demokrati var det faktum at det måtte til en nykommer for å stanse Nasjonal Fronts vei til makten. Verken sosialistpartiet eller Republikanerne var lenger i stand til å påta seg en slik oppgave. To skandalepregede politiske fløyer var dermed lagt i ruiner allerede før valginnspurten kom i gang og måtte overlate scenen til en Macron som mot alle odds lyktes med sitt enmannsprosjekt En Marche. Sistenevnte vant valgets første omgang med 24 % av stemmene og andre omgang med 66 % mot en Marine Le Pen som fremstod som inkompetent.

Før presidentvalget lurte man på hvilket maktgrunnlag den nyvalgte presidenten kunne få i nasjonalforsamlingen. Hans handlekraft var avhengig av at han hadde et ubestridt flertall. Et tap ved parlamentsvalget ville bety avmakt for ham og et politisk samboerskap med en eller annen opposisjon i løpet av hele hans mandatperiode. En mindre overbevisende seier ville også bety at Macrons nystiftede parti Republikken i bevegelse (La République en marche - LREM) ikke hadde flertall og måtte inngå allianser med andre politiske grupper, enten på fast basis eller sak per sak. Enkel logikk tilsa at de eneste som kunne få et flertall blant de 577 mandatene var Republikanerne og sentrumsmoderatene fra UDI. De tapte presidentvalget men hadde en relativt stor gruppe i nasjonalforsamlingen fra før med solid lokal forankring. Situasjonen var verre for sosialister, som satt med regjeringsansvar i fem år og hadde hatt full kontroll over presidentembetet, nasjonalforsamlingen, senatet og de alle fleste regioner og kommuner.

Etter presidentvalget lå de med brukket rygg og var i reel fare for å forsvinne fra nasjonalforsamlingen. Mélenchon gjorde på sin side et godt presidentvalg, men stilte til parlamentsvalget med et nytt parti (Det opprørske Frankrike) og uten fast allianse med kommunister. Le Pen kunne heller ikke få flertall pga. forventet motstand blant et flertall av velgerne og manglende allianser med andre partier. Macron kunne derimot klare det, men de aller fleste analytikere - inkludert undertegnede, tenkte at det kunne bli en for stor oppgave for et nyetablert parti hvor et flertall av kandidatene var helt nye i politikk og manglet lokal forankring.

Igjen tok man feil. Dynamikken under presidentvalget for En Marche ble bekreftet under parlamentsvalget. Velgerne ønsket fremfor alt forandring og økt effektivitet, noe som både straffet etablerte partier (sosialistpartiet og Republikanerne) og flankepartier (Nasjonal Front og Det opprørske Frankrike).

Macrons parti vant en overlegen seier ved parlamentsvalget. LREM fikk 49 % av stemmene og 350 mandater av 577 hvis man tar med støttepartiet MoDem. LREM fikk til og med absolutt flertall uten MoDem, noe som gir større handlefrihet for å vedta lovtekster. Alliansen mellom Republikanerne og sentrumsliberale fra UDI ble landets største opposisjonsgruppe med 26,9 % av stemmene og 136 mandater. Sosialistpartiet og allierte unngikk kollaps med 7,49 % av stemmene og 45 mandater. De to flankepartiene klarte ikke å gjøre valget til en omkamp av presidentvalget. De lyktes heller ikke i å bli landets største opposisjonsgruppe hver for seg. Med 8,7 % kapret frontistene tredjeplassen og åtte mandater, hvorav lederne Marine Le Pen, Louis Aliot og Gilbert Collard. Et slikt resultat er foreløpig ikke tilstrekkelig til å få egen gruppe. Minimumskravet ligger på femten mandater. Men NFs resultat utgjør en firedobling i antall mandater i forhold til 2012.

Mélenchons parti får 4,8 % og 17 mandater og har fått egen gruppe uten støtte av kommunister. Sistnevnte fortsetter sitt historiske forfall med 1,2 %. Den nye nasjonalforsamlingen har dermed to kjennetegn. Det ene er LREMs tyngde. Aldri før under den femte republikk har et parti alene fått så mange mandater. Tidligere har et stort flertall som regel vært et resultat av koalisjon mellom flere partier på venstre eller høyre (1958, 1993). Man kunne også enes om å trekke seg for hverandre (1968, 1981). LREMs valgskred vil gjøre det svært vanskelig for opposisjonspartiene å påvirke utformingen av lovtekster.

Det andre kjennetegnet er opposisjonens fragmentering. Sosialistpartiet på den ene siden og Republikanerne og UDI på den andre er langt mindre enn det de var for fem år siden (henholdsvis delt på ti og to). De splittes i tillegg hver i to grupper hvor den ene er i opposisjon mot Macron-linjen, mens den andre er villig til å drøfte sak-per-sak samarbeid med LREM. Det samme gjelder for Mélenchon og Le Pen. De er utvilsomt dyktige retorikere som vil skape liv i nasjonalforsamlingen og vil yte motstand mot regjeringens reformplaner og EU-politikk hver gang anledningen vil by seg. Men det blir retorisk og ikke reell makt.

President- og parlamentsvalget produserte litt av et paradoks. Macron ble valgt til president med den nest største oppslutning siden 1965 etter Jacques Chirac i 2002 (med 82 %). Charles de Gaulle fikk 78,5 % i 1958, men da var franske presidenter ennå ikke direkte valgt av folket. Det kom først i 1965. Macrons valgtriumf bør likevel nyanseres med tanke på en rekordlav valgdeltagelse. Han fikk 24 % ved første omgang av presidentvalget med bare 77,7 % av velgerne som stemte. Dette tallet gikk ned til 74,5 % ved andre omgang. For første gang siden 1958 gikk valgdeltagelsen mellom to omganger av et presidentvalg dermed ned og ikke opp, slik det pleier å være. Det skjedde i en situasjon hvor Nasjonal front var motkandidat. Forrige gang dette skjedde i 2002 var langt flere franskmenn motivert til å stemme mot frontistene.

Lav valgdeltagelse slo også ut under parlamentsvalget. LREM og MoDem fikk over 32 % av stemmene ved første omgang, men bare 48,70 % av velgerne stemte. Ved andre omgang gikk dette tallet tilbake til 42,6 %. Aldri før har en presidentkandidat fått så stor oppslutning med så få velgere. Aldri før har i tillegg en nyvalgt presidents maktgrunnlag vært så sterkt og svakt samtidig i nasjonalforsamlingen. Det virker dermed som to Frankrike lever side om side. «Det påmeldte Frankrike» består av individer som fortsatt stemmer ved valg og føler at de kan påvirke samfunnsvalg. Et flertall blant disse støttet forandring gjennom Macron i år, mens et betydelig mindretall forholdt seg mer skeptisk overfor ham. «Det avmeldte Frankrike» orker derimot ikke lenger å stemme ved valg og tror ikke lenger på at politikk kan forandre livet. Denne gruppen er i ferd med å dominere fransk politikk, noe som ikke er noe godt tegn på at franske velgere føler seg ivaretatt.

Macrons seier kan altså ikke tolkes som noen fullmakt gitt av et flertall. Mange stemte ikke på ham og mange stemte ikke. Macron ga uttrykk for at han var klar over dette dilemma og at dette ville gjenspeiles i hans politikk. Ved parlamentsvalget opptrådte velgerne kanskje mer rasjonelt enn forventet. Et solid flertall til Macrons parti gjør reformpolitikken mulig uten å gå så langt som å gi LREM - og dermed Macron -, all makt. Flankepartiene og de konservative gjorde det dermed bedre enn forventet. Sosialistene må derimot behage seg med ventetid i skjærsilden. Valgutfallet i president- og parlamentsvalget nyanserer uansett oppfatningen om at det nå blåser en grenseløs optimisme over Frankrike. Man bør heller snakke om forsiktig optimisme. Franske velgere tok en «Trump» hver gang de fikk anledning til å uttale seg i løpet av det siste halvåret: først med primærvalgene, så med president- og parlamentsvalget. En hel generasjon etablerte politikere er borte og en gammel politisk elite er byttet ut med en ny. Nå venter folk på å se hva Macron og Edouard Philippe- regjeringen kan gjøre for å bedre deres levekår og Frankrike tilstand.

En viktig lærdom av denne valgperioden i Frankrike er at det ikke ligger noen determinisme i at populistiske kandidater skal vinne. For et halvt år siden fryktet mange at det som hadde skjedd med Brexit i Storbritannia og med Donald Trump i USA skulle gjenta seg i flere EU-land. Høyrepopulistene trodde selv på det i januar i år da de møtes i Koblenz og varslet om at 2017 skulle bli «patriotenes år». Flere nasjonale valg i Østerrike, Nederland og Italia satt en foreløpig demper på en slik optimisme. Det virker nesten som populistene ikke klarer å levere realistiske alternativer når de blir presset opp i et hjørne. De kan nærme seg makten, men siste trinn på podiet virker fortsatt utenfor rekkevidde.

Det betyr ikke at utfordringen knyttet til populistiske partier er over. Langt ifra. Hofer i Østerrike, Wilders i Nederland og Le Pen i Frankrike gjorde gode valg hvis man tenker på deres oppslutning (Grillo i mindre grad i Italia). Macrons seier mot Le Pen er en god illustrasjon på dette, selv om mange vil hevde at han også er en slags «top-down» populist. Skulle han mislykkes, er det usikkert om det vil finnes en venstre- eller høyreside som kan overta makten om fem år. Men dette er bare kvalifisert gjetting. Fransk politikk kan produsere nye overraskelser frem til 2022.

Macrons suksess har ikke minst betydning utenfor Frankrike. Hans profil som erklært europeer gir andre politikere håp om at det går an å vinne valg uten å måtte være EU-kritisk, eller mot EU. Det er viktig for et EU-system som de to siste årene har levd i konstant frykt for kollaps. Det er dermed lov å være forsiktig optimistisk når en nyvalgt fransk president snakker godt engelsk, støtter EU-integrasjonen, sier at Unionen er det beste forsvaret mot illiberale demokratier og autoritære regimer og erkjenner at ukontrollert liberalisme kan skape mer ubalanse og ulikhet. Macron vet ikke minst at Brexit vil kunne føre til økt tysk-fransk innflytelse i EU hvis de to landene blir samkjørt. Han er også klar over at Trumps kaotiske mandat, Putins geopolitiske ambisjoner og Midtøstens usikre fremtid gir et proaktivt fransk diplomati nye muligheter. I sitt intervju til åtte europeiske aviser 22. juni antydet Macron at han har sitt grunnleggende prinsipp i gaullismen, nemlig at økt innflytelse utad ikke kommer uten at man først har blitt sterkere og sunnere innad. En slik innstilling er i seg selv en revolusjon i fransk sammenheng. Snart får vi se i hvilken grad den evner til å sette Frankrike og EU i marsj.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook