To gamle romantikere

OLE PAUS og KETIL BJØRNSTAD har vært bestevenner i 31 ½ år. Men først nå gir de ut «Ja, vi elsker dette landet» på plate.

- Når Ole sier han har tid, er det en begivenhet. Han er Norges travleste mann, sier Ketil Bjørnstad og ser hengivent på Ole Paus.

- Nei, nei, det er Ketil som er landets travleste, sier Paus og smiler lunt. Etter at vandring i hælene på fotballsupportere og Kristiania-bohemer har resultert i henholdsvis bok og teaterstykke, har de to tatt seg en liten pause med norske romanser.

På albumet «Kildens bredd» - spilt inn i løpet av to dager i februar i Baroniet Rosendal - forsøker de å vekke til live sangene som gikk i graven med bestemor. Og «Ja, vi elsker», da. Harselasen over den norske selvgodheten var den rødeste tråden i Ole Paus' og Ketil Bjørnstads bok fra fotball-VM i Frankrike i 1998, «Reisen til Gallia - eller det er typisk norsk å være god». Dette er et spesialfelt for Paus. Seinest etter OL i Salt Lake City gikk han hardt ut i NRK 2 og kritiserte den stupide norske selvgodheten representert ved Jon Herwig Carlsen.

Men hør på Paus nå: Den første uka i den aller norskeste måneden kommer han med ei plate der nasjonalromantikken dyrkes over en hel time og et kvarter. Hør bare: Du er min mor, jeg elsker dig, dermed er alting sagt!

Slik lyder John Paulsens «Til Norge», tonesatt av Edvard Grieg, nå sunget sprukkent og stolt av Ole Paus og akkompagnert av Ketil Bjørnstad.

- Skitnet til

- Det er et sjelsslektskap mellom Gallia-boka og denne plata, bekrefter Paus. Men hevder det er lang vei mellom norsk nysjåvinisme og tekstene til Welhaven, Wergeland, Jørgen Moe og Bjørnstjerne Bjørnson.

- En gang var det en verdighet og uskyld knyttet til nasjonalstoltheten. Nå er det arroganse og fremmedfrykt som preger denne stoltheten. Noe verdifullt er skitnet til.

- Hvordan var det å synge inn «Til Norge»?

- Å, det var bare å skjenke i og synge til. Tenk å kalle en sang for «Til Norge». Det er ganske sterkt. Den er skrevet i ei tid da begrepene hadde innhold, hevder Paus. Slik er det ikke lenger, skal vi tro ham.

- Vi har blitt et land av ironikere og distansejegere. Man skal ikke se på så mange runder med «Torsdagsklubben» for å se at nærhet er et savn i vår tid. Det er om å gjøre å komme så langt unna det som betyr noe som mulig. Men det er enklere å være satiriker enn elsker. De som skrev disse sangene var en generasjon elskere. De hadde ikke råd til å være distanserte.

- Fram i lyset igjen

- Er det ikke litt drøyt å spille inn «Ja, vi elsker dette landet»?

- Jo, kanskje. Den har jo mistet enhver relevans i forhold til den virkeligheten den skal gjenskape. Vår innspilling er et forsøk på å bringe tekst og melodi nærmere, sier Paus.

- «Jeg lagde mit øre til kildens bred», «Du vaarens milde, skjønne barn» og «Syng, syng, nattergal du!» - har disse sangene noen relevans nå?

- De er en del av vår sjelelige arv. De fortjener å komme fram i lyset igjen. Vi to legger de livene vi har levd i disse sangene. Vi klarer forhåpentligvis å tilføre dem et nærvær som vi har tilegnet oss gjennom 30 år med formidling, sier Paus og Bjørnstad.

Zareptas comeback

- Mange i min generasjon er 60- og 70-tallsromantikere. Dere er vel 1850-tallsromantikere, dere da?

- He-he, ja. Vi kan vel si at vi gjenkjenner oss selv i den temperaturen som preget mange kunstnere i den perioden. Både Ketil og jeg er nok preget av sterk arbeidsmoral og stor lyst. Jeg har aldri måttet gå ned i kjeller'n for å gjøre ferdig noe. Tenk, Bjørnson etterlot seg 62 000 brev. Wergeland skrev dikt 24 timer i døgnet. De gjorde det ikke fordi de måtte, men fordi de ikke kunne hjelpe for det, sier Paus. «Kildens bredd» betyr en gjenopplivning av Paus' 70-tallslabel Zarepta. Her ga Paus ut plater med Radka Toneff, Bjørneboe og seg selv.

- Det er rørende å se Zarepta-labelen tilbake, sier den avgåtte platedirektøren. Det er Universal Music som eier rettighetene i dag. Bjørnstad rapporterer at både Wulf Müller, sjef for jazz og klassisk musikk ved Universal Musics London-kontor, og sjefen for den jazzlabelen ECM, Manfred Eicher, er fans av «Kildens bredd».

- Eicher er overbegeistret for plata. Han har oppdaget Ole, sier han. Ole Paus som betydelig norsk musikkeksport vil nok uansett være en noe overraskende nyhet, hvis det skulle skje. Rotløse og ensomme Paus og Bjørnstad har spilt, skrevet, spist og drukket seg gjennom tre tiår med vennskap og skapertrang. De er hyperproduktive på hver sin kant, er hverandres konsulenter og støtter seg på hverandre i tykt og tynt. Nå og da har de et prosjekt sammen. De laget sin første plate sammen i 1975. De siste årene har de funnet hverandre stadig oftere profesjonelt sett.

- Vi er så innmari kreative, skjønner du, fleiper Paus.

- Den største gleden jeg har med min beste venn er når Ole ringer meg klokka ti på kvelden og skal lese meg noe nytt han har skrevet, forteller Bjørnstad. Han husker det som det var i går at han som rund og god pianonerd på 18 møtte den belevne Paus på 23. Det var september 1970.

- Jeg jobbet litt for Morgenposten. Der skrev jeg om Oles debutplate. Plata fikk meg til å tenke på om jeg egentlig burde bli klassisk pianist. En dag tok jeg mot til meg og ringte på hos Ole i Eckersbergs gate 21. Vi fant hverandre med en gang. Vi var begge rotløse og ensomme. Paus introduserte Bjørnstad for Jens Bjørneboe, Cornelis Vreeswijk, lyrikeren Harald Sverdrup og visesangeren Alf Cranner.

- En kveld satt vi på ei kro på Majorstua, det var Bjørneboe, Jan Høiland, Ketil og meg. Bjørneboe hadde et forskudd på 90 000 kroner han skulle bruke opp. Han danset sverddansen. Høiland ble veldig redd, og Ketil måtte trøste, husker Paus.

- Det var ei tid hvor alle var veldig til stede. Den avstanden mellom generasjoner av artister og kunstnere som vi ser i dag, eksisterte ikke, påpeker Bjørnstad. Det er sjelden å høre voksne menn snakke så varmt om hverandre.

- Det er en sann trøst å våkne hver morgen og vite at Ole finnes. Det er en gave å ha et slikt evig, ubestikkelig vennskap, sier Bjørnstad.

Bjørnstad er også opptatt av kompisens erotiske evner.

- Ole tilfører sangene han synger noe ekstremt maskulint og erotisk. - Jeg har sagt på kødd at jeg skal være et maskulint hvileskjær mellom operasangerinne Kari Frisell og Olga Marie Mikalsen. Kanskje jeg har klart det, humrer Paus. Deres neste prosjekt er en kriminalroman.

- Vi trenger ei langhelg på ei hytte i Nordmarka for å få historien på glid, men de grufulle handlingene har vi inne, hevder de.