To sterke og en svak

Ung trio med stor autoritet.

CD: Gitaristen Bjørn Vidar Solli (26) ledet trioen

Solid! til topps i Norsk jazzforum/Rikskonsertenes «Årets unge jazzmusikere»-konkurranse allerede i 2002, og har siden gjort seg positivt bemerket, blant annet som spillende og syngende gjest hos Hot Club de Norvège. I høst fikk han Jazzradio\'n/Hydro Texacos «Have No Fear»-pris på 25 000 kroner, og nå kommer plata «Solid!», der Daniel Formo (orgel) og Truls Rønning (trommer) er triomakkere.

SOLLI HAR SIGNERT sju av låtene (de to øvrige er

Formos) og klinger umiddelbart som en velskolert jazzgitarist. Distinkte anslag, hel og fin tone og vital, sikker veksling mellom melodispill, improvisasjoner og akkordlegging serveres med selvfølgelig autoritet. Han swinger intens som en bop-musiker, men avslører også en elektrisk klangmakerside som leder tankene mot en Larry Coryell eller John McLaughlin i Miles-bandet. Ikke alle låtene er like spennende, men et par, som «Fresh Fruit» og den «In A Silent Way»-liknende «Things to do today», er strålende, og ingen er direkte svake.

Formo og Rønning kommer som Solli ut av jazzlinja i Trondheim, og lever i høyeste grad opp til forventet standard. Formo er ikke mindre swing-søkende enn

Solli og opererer som en drivende musikalsk kraft med velvalgte B3-lyder. Rønning har den moderne trommeslagerens bredde i spillet, og tar seg av sine rytmiske så vel som klanglige oppgaver med velkombinert tilbakeholdenhet i spillet, men likevel klar tilstedeværelse i musikken. En fin plate fra en trio som gjennom skiftende besetninger har satt seg kraftig i respekt.

FRANSKE JAZZSANGERE er sjelden vare på norske

scener og CD-spillere. Anne Ducros er en godt etablert artist og jazzvokal-pedagog i hjemlandet, og hennes andre CD for anerkjente Dreyfus Jazz er nå tilgjengelig i Norge. Repertoaret er i hovedsak amerikanske standardlåter (Prévert og Satie er franske bidragsytere) sunget på engelsk med fransk aksent, og platas «selling point» er gjestepianistene Chick Corea (tre duetter), Enrico Pieranunzi, Jacky Terrasson og René Urtreger. Ducros framstår som en teknisk habil sanger, men med foredrag av den dramatiske varianten som får alt til å virke slitsomt og mer kalkulert enn ektefølt. Ideen bak «God Bless the Child» som slentrende formiddagstone er i så måte en gåte, og når sant skal sies avføder Corea-duetten «My Foolish Heart» mest av alt en inspektør Closeau-assosiasjon. Men Ducros\' franske komp gjør, i likhet med gjestepianistene, en helt ok jobb.

HENNES LANDSMANN, pianisten Jean-Michel Pilc , var en av fjorårets åpenbaringer, med den glitrende solo-CD-en «Follow me» og konserter på Moldejazz. Supert støttet av bassisten Thomas Bramerie og trommeslager Mark Mondesir låter han like overbevisende i klubbopptaket «Live at Iridium, New York», der han leverer gnistrende, viltspringende pianoimprovisasjoner uten et øyeblikk å miste den lange linjen. En lang Monk-sekvens og en dash Coltrane («Spiritual») supplerer det egenkomponerte repertoaret, som byr på både melodifagre, tenksomme ballader og hardkjør i abrupte, stakkato tangentangrep. Pilc klinger annerledes enn jazzpianister flest, som en slags Jarrett-forlengelse av Monk, og bekrefter inntrykket av at han er en av de aller mest spennende å følge blant pianokrakkenes nye talenter.