BLE IKKE FORSTÅTT:  Her er Fritz Moen akkurat blitt frikjent. Til venstre, Moens forsvarer, John Christian Elden. «I saken mot Fritz Moen utgjorde kommunikasjonsvansker en sentral del av bakgrunnen for gjenopptakelsen,» skriver kronikkforfatteren. Foto: Heiko Junge/Scanpix
BLE IKKE FORSTÅTT: Her er Fritz Moen akkurat blitt frikjent. Til venstre, Moens forsvarer, John Christian Elden. «I saken mot Fritz Moen utgjorde kommunikasjonsvansker en sentral del av bakgrunnen for gjenopptakelsen,» skriver kronikkforfatteren. Foto: Heiko Junge/ScanpixVis mer

Tolkens makt

Antakelig finnes det flere enn Fritz Moen som har vært utsatt for justismord og andre uriktige avgjørelser på grunn av dårlig tolkning.

For tiden stilles Saskia Holmkvists filmer ut på Henie Onstad Kunstsenter. I filmene undersøker kunstneren tolkens makt i asylsøkerens søknad, og på hvilken måte språket gir makt.

Tore Sandberg er blitt tildelt rettssikkerhetsprisen for sin innsats for gjenopptakelse av flere tunge straffesaker, med frifinnelse som resultat. Dette gjelder blant annet Liland- og Moen-saken.

I Sandbergs bok «Overgrepet: justismordene på Fritz Moen» forteller at i denne saken utgjorde kommunikasjonsvansker en sentral del av bakgrunnen for gjenopptakelsen: «I retten innrømmet de to døvetolkene allerede på rettssakens andre dag at de ikke skjønte hva Fritz Moen ønsket å formidle.»

Både makt og avmakt i forbindelse med tolking er fremdeles sørgelig aktuelt. Det har ikke bare sin bakgrunn i selve tolkingen, men også i tolkebrukere som mangler kunnskap om hvordan de skal kommunisere via tolk.

La meg nevne et eksempel. I en rettssak ble det benyttet en rutinert statsautorisert tolk. Fra dette oppdraget kunne tolken fortelle at dommeren bare svært motvillig gikk med på å gi henne en pause, som var nødvendig for å opprettholde kvaliteten på tolkingen. Da tolken kom tilbake etter pausen, var dommeren allerede i gang med å lese opp kjennelsen. Dommeren ba da tolken tre inn i siste del av opplesningen.

Da denne opplesningen var ferdig, gjorde tiltalte dommeren oppmerksom på at han ikke hadde fått med seg mer enn siste del av kjennelsen. Dommeren skyldte på tolken og fraskrev seg ansvaret for kommunikasjonen i egen rettssal.

Under slike forhold hjelper det lite med profesjonelle tolker. Men flere undersøkelser viser dessverre også at det fremdeles benyttes ukvalifiserte personer til å tolke.

Bruken av ukvalifiserte tolker kan forklares med at tolk ikke er en beskyttet tittel, slik for eksempel sykepleier og advokat er. Hvem som helst kan med andre ord oppnevnes som tolk. Ved høyskolene og i det nasjonale tolkeregisteret defineres en tolk som en person med tolkeutdanning og/eller statsautorisasjon.

For de andre som benyttes som tolker, bør man forbeholde tittelen tospråklige hjelpere. Dette for å skape et skille, fordi det er mange av de tospråklige hjelperne som skaper misforståelser og andre kommunikasjonsproblemer. Deres manglende kompetanse kan gå ut over asylsøkerens muligheter til å forklare seg for norske myndigheter, og dette kan igjen påvirke vurderingen av søknaden.

Oppnevnelsen av tospråklige hjelpere som tolk, utgjør et alvorlig kommunikasjonsproblem. Denne dårlige praksisen har trolig sin bakgrunn i en myte om at en tospråklig person er det samme som en tolk, at tolkekompetansen ligger i tospråkligheten.

ALVORLIG: «Feiltolking kan få alvorlige følger», skriver kronikkforfatter Anne Birgitta Nilsen. Vis mer

Denne myten ser også ut til å gjøre seg gjeldende blant tolkeformidlerne. Flere av de tospråklige hjelperne ser ut til å være tilknyttet Norges største tolkebyrå, Noricom. Byrået hevder nemlig på sine nettsider at de «har 3000 kvalifiserte tolker tilgjengelig på nær opptil 150 språk». Nasjonalt tolkeregister ved Integrerings- og mangfoldsdirektoratet har til sammenlikning i underkant av 1200 tolker i 66 ulike språk.

Det betyr trolig at Noricom også regner mange tospråklige hjelpere som kvalifiserte. Det foreligger mye forskning som viser hvilke rettssikkerhetsproblemer disse tospråklige hjelperne representerer.

Typisk for de tospråklige hjelperne er at de ikke har de nødvendige språklige ferdighetene en tolk er helt avhengig av, fordi de mangler mye av vokabularet som er spesielt for de ulike sektorene de skal tolke i.

Det dreier seg for eksempel om juridisk og medisinsk terminologi. Noen av dem snakker til og med norsk eller det andre språket temmelig gebrokkent. Videre mangler de tolketeknikker for å oversette det som blir sagt fra det ene språket til det andre. De har ikke tilstrekkelig minnekapasitet og notatteknikker for å gjengi lengre sekvenser, slik en profesjonell tolk har. De kan ikke tolke simultant, slik retten krever.

Dette fører til at mye av det som blir sagt utelates. At viktig informasjon glipper. Noen legger også til informasjon etter eget forgodtbefinnende og er generelt sett ukjent med tolkeetiske retningslinjer.

I rettssaker der det har vært benyttet tospråklige hjelpere, kan vi derfor ikke vite sikkert hva dommen egentlig bygger på. Dette betyr igjen at vi kan stille spørsmål ved riktigheten av en del dommer. Antakelig finnes det flere enn Fritz Moen som har vært utsatt for både justismord og andre uriktige avgjørelser i offentlig sektor.

Mediene rapporterer med jevne mellomrom om disse tospråklige hjelperne. Aftenposten har fortalt om en pasient som ble henvist til sterilisering istedenfor å få den prevensjonen hun ønsket. Bakgrunnen var at hun var blitt tolket feil. Jeg kunne supplert med mange andre eksempler fra både rettsvesen og helsevesen.

I slike tilfeller må vi stille oss spørsmålet om hvem det er som har tolket. Er det en tospråklig hjelper? Er det en av kvinnens barn? Vi vet at barn brukes som tolker i helsevesenet. Eller er det kanskje en fra rengjøringspersonalet som har tolket? Dette vet vi også forekommer.

Ansvaret for kommunikasjonen slutter ikke ved å innkalle en som skal tolke. Tolkebrukeren må legge til rette for tolking og forsikre seg om at tolken har de rette kvalifikasjonene. Feiltolking kan få alvorlige følger.

På den måten er tolking fremdeles nært forbundet med både makt og avmakt i norsk offentlig sektor, og representerer et problem samfunnet burde anstrenge seg mer for å løse.