Tørrvittig siddishumor

Humorfylt og troverdig, men noe enkel skildring av ungdomstida på 1980-tallet.

FILM: Man skulle ha vært fire år i romjul og 20 i 1968. Men 17 i 1989? Ellers takk.

«Dette er åttitallet. Vi har ikke iPod. Vi hører på drittmusikk og prat om glasnost. Og mobil? Det vet vi faen ikke hva er», sier Jarle Klepp og ser inn i kameraet.

Slik begynner «Mannen som elsket Yngve», forfatter Tore Renbergs pseudobiografiske historie fra egen ungdomstid i Stavanger. Og slik plasserer regissør Stian Kristiansen oss tilbake i tid, til den gang da man enten gikk med boblejakke eller palestinaskjerf, til den gang The Cure slapp «Lullaby», og til den gang berlinere blei europeere og reiv muren.

Spydrita ungdomsliv

1989 må framstå fjernt for dagens femtenåringer, men samtidig så nærme. Ironisk nok minner klesstilen om dagens. Krusa hår er dessverre blitt hipt igjen. Joy Division preger lydbildet som aldri før. Og dagens tenåringer blir fremdeles hodestups forelska og spydrita, mens de overbeviser seg selv om at de avskyr det etablerte samfunnet. «Mannen som elsket Yngve» er derfor lett å kjenne seg igjen i - for de fleste nordmenn. Den egentlig så bekymringsløse ungdomstida i Norge har nok ikke utviklet seg vesentlig fra verken Saabye Christensens rangling i Bygdøy allé eller Renbergs oppveksttid, i køen utenfor Checkpoint Charlie. I stedet snakker vi om detaljforskjeller. Detaljer som regissør Kristiansens klargjør i begynnelsen av filmen, som egentlig er en slags prolog, en historie før historien, som forklarer hvordan Jarle blei kjent med bestevennen Helge (Arthur Berning) og kjæresten Katrine (Ida Elise Broch)

En litt lettvint måte å gjøre det på, spør du meg, men det fungerer. Siddishumoren og hovedrolleinnehaver Rolf Kristian Larsen skal ha mye av æren for det.

Det er sjelden norsk film byr på musikk fra anerkjente internasjonale musikere og band, men i «Mannen som elsket Yngve» hadde det vært vanskelig å komme utenom. Tore Renbergs roman er stappet med musikkreferanser og heldigvis har produsent Yngve Sæther sett poenget i å investere i et anstendig soundtrack. At historien dreier rundt bandet til Jarle Klepp, og at det på mange måter er musikksmak som avgjør hvilken gjeng tenåringene havner i, underbygger viktigheten av dette. Samtidig blir filmen aldri nerdete og «Mannen som elsket Yngve» er ingen musikkfilm ala «High Fidelity». Kort fortalt er det følelser som står i sentrum, da rockeren Jarle Klepp, som er kjæreste med skolens peneste jente, forelsker seg i den nye klassekameraten, Yngve. Tennisspilleren Yngve. Sossen Yngve, som hører på Japan. Og som i tillegg er gutt. Det er kanskje ikke enkelt å være ung homofil i dag, men det var antakelig verre på slutten av 80-tallet. Befriende nok blir aldri «Mannen som elsket Yngve» en film der homofili og fordommer utgjør hovedtema. I stedet handler det om ukontrollert forelskelse og svik, der man får følelser for noen man egentlig ikke vil ha følelser for. Være seg gutt eller jente.

Tidskoloritten er gjennomført og malt med bred pensel, tidvis litt for bred, spør du meg, men det er humoren som bærer filmen. Den tørrvittige, ironiske siddishumoren er treffende og lattervekkende, og ikke så ulik den man finner i «Mongoland». Så er også «Mongoland»-gjengen fra samme klassetrinn som Renberg.

Billige virkemidler

Så til pirket. Filmen varer i halvannen time og er en positiv opplevelse fram til det gjenstår 20 minutter. Historiens vendepunkt blir også starten på filmens nedgangskurve. Regissør Kristiansen skulle tatt seg atskillig bedre tid, men i stedet rusher han mot finalen og makter ikke å bygge stemning mot klimakset. Et klimaks der regissøren faller for billige filmatiske virkemidler hva gjelder kameraføring og musikk - alt for å få oss til å grine. Det fungerer ikke. Ikke for meg i hvert fall. Hadde han avsluttet med den samme roen, som han så fint etablerer figurene og historien med, hadde filmen fått en annen karakter. Når det er sagt så er «Mannen som elsket Yngve» den beste norske ungdomskomedien jeg har sett på lang tid.