VIRKELIGHETEN LEVER OPP TIL VERDENSLITTERATUREN: Og ironisk nok er Audun Lysbakkens fall en slags høyretragedie.
VIRKELIGHETEN LEVER OPP TIL VERDENSLITTERATUREN: Og ironisk nok er Audun Lysbakkens fall en slags høyretragedie.Vis mer

Tragedie i tre akter

Det som skjøv Audun Lysbakken opp, er med på å bringe ham ned. William Shakespeare ville sett det komme.

Hva er det som skjer når et menneske faller fra en posisjon han har kjempet hardt for å få?

Dette er den klassiske kurven i en tragedie: Et harmonisk status quo forstyrres, av en uforutsett hendelse eller et ulykksalig besøk fra fortiden, la oss si av en tildeling til en trøndersk jenteforsvarsgruppe som ikke hadde vært gjennom de oppsatte orienteringspostene.

Dette setter i sving et hendelsesforløp som ender med at hovedpersonen står ribbet tilbake, gjerne liggende på scenegulvet i en pøl av sitt eget blod, etter å ha levert en salvelsesfull tale om sine forsinkede innsikter.

Et av skiftene i litteraturhistorien er når denne sjangeren utvikler seg fra de greske tragediene i Antikken til Shakespeare-tragediene på 1500-tallet.

I de gamle, greske amfiteatrene fortalte man historier om menn og kvinner som ble knust av skjebnen. Kong Ødipus insisterer på å få klarhet i kongeriket Tebens fortid — og får slik greie på at han uten å vite det har drept sin far og giftet seg med sin mor. Bortsett fra en fatal nysgjerrighet, er det ikke noe ved Ødipus? personlighet som tilsier at dette skulle skje akkurat ham — det er snakk om forsynets dominobrikker som faller så utsøkt feil.

Med Shakespeare blir tragedien individualisert. Det skyldes ikke omstendighetenes onde spill når Hamlet og Kong Lear ligger døde igjen på slutten av sine stykker, omgitt av klaser av myrdet kjernefamilie. Tragedien rammer dem fordi de er som de er, fordi de har en høyst personlig sammensetning av gode og dårlige egenskaper, som fører til at de gjør visse valg uten å se rekkevidden av dem.

Andre ville handlet annerledes, og kanskje unngått katastrofen. Ødipus kan rase mot gudene. Hamlet og Lear kan bare rase mot seg selv. Derfor oppleves de som moderne mennesker, med mye å oppnå og mye å miste, som forsøker å navigere en kaotisk verden der utfallet styres av hvordan de, og andre, velger å handle.

Shakespeare er ofte snedig nok til å vise hvordan nettopp egenskapen som gir deg medgang i begynnelsen, er den som feller deg. Despoten Kong Richard III er snartenkt og vaktsom, og ligger to skritt foran sine motstandere — til mistenksomheten blir paranoia, og han står igjen uten en eneste støttespiller.

Audun Lysbakkens fall er en shakespearesk tragedie. Idealisten og aktivisten, båret frem på grunn av sin evne til å snakke med glød om de høyere formål med politikken, havnet som makthaver i en rolle der nettopp disse instinktene måtte tøyles og styres. Han og støttespillerne fikk muligheter til å hjelpe direkte formål de alltid hadde støttet — men burde latt dem fare, av respekt for reglene som skal sikre habilitet og like forhold for potensielle søkere.

Men over det idealistisk faste blikk gror skylapper. Ønsket om å gjøre godt blir arroganse og utålmodighet overfor forvaltningens formaliteter. «Alt er styrt av penger. Det må vi vekk fra. Mennesket må settes i sentrum», sa den femten år gamle Audun Lysbakken til Bergens Tidende i 1993. Nesten to tiår senere er det den samme skjødesløse holdningen overfor pengenes betydning som fratar ham handlingsrommet han har kjempet slik for å få. Salige William kunne ikke skrevet det bedre.

En ytterligere ironi er at den greske tragedien stadig lever gjennom naturalistiske og venstreorienterte forklaringsmodeller på hvorfor mennesker ikke kommer seg opp og frem: De lammes av gamle strukturer, av byråkratier, av å tilhøre kjønn og klasser som ennå undertrykkes. Det ensomme, selvforskyldte fallet kan kalles en høyretragedie.

Trolig blir Audun Lysbakken valgt til SVs leder denne helgen. Akkurat dét er ikke særlig shakespearsk opptreden. En Hamlet børster ikke støvet av frakkeermene og stiger opp på talerstolen. Han tar konsekvensene av sine valg og blir liggende med sverdet i ryggen.

SKREV OM DET SAMME: Dramatikeren William Shakespeare skrev innsiktsfullt om maktmenneskers fremvekst og fall. Vis mer