Trenger vi «Rosa Prosa»?

«Rosa Prosa», der 16 unge norske kvinner skriver åpenhjertig om sin seksualitet, ble kritisert fra mange hold etter lanseringen på den internasjonale kvinnedagen 8. mars.

I BOKA «Rosa Prosa» skriver 16 unge norske kvinner åpenhjertig, og med masse humor, varme og en god del frustrasjon, om da de som ungdommer opplevde sin våknende seksualitet, og om hendelser og tanker rundt seksualiteten av i dag. Boka viser med sine mange svært forskjellige jente- og kvinnehistorier mangfoldigheten i seksualiteten, også hos unge som ennå ikke har tatt spranget helt ut.

Boka er forskjellig fra, men føyer seg likevel inn i en sjanger med fortellinger om unge jenters og kvinners seksualitet, skrevet av kvinnene selv under eget navn. Sjangeren startet med franske Catherine Millets bok «Catherine Ms seksuelle liv» fra 2001. Den ble fulgt opp av blant andre «100 tak med hårbørsten før sengetid», av italienske Melissa Panarello fra 2003. Forøvrig en bok som bare i Italia er solgt i over 700 000 eksemplarer. «Rosa Prosa» er den første i denne sjangeren bøker skrevet av unge norske kvinner. Litteraturhistorien kan forøvrig vise til en meget lang liste av bøker om unge jenters og kvinners seksualliv, beskrevet av menn!

Debatten og kritikken før og etter lanseringen av «Rosa Prosa» på den internasjonale kvinnedagen 8. mars, har i stor grad dreid seg om lanseringsdato og påstanden om medie-kåte forfattere. Uten å drøfte om boka har noe å si oss om unge jenters og kvinners seksualitet - noe den så absolutt har.

At forfattere engasjerer seg i lanseringen av sine bøker, og derfor stiller opp i media, burde ikke overraske noen. Det gjør vi alle - inklusive undertegnede. Så ensrettet negativ har kritikken vært mot denne boka, at representanter for forfatterne på Dagbladets debattsider lørdag 18. mars, igjen måtte forsvare utgivelsen.

SEKSUALANGSTEN sitter fortsatt dypt i den norske folkesjela, noe mange av reaksjonene på boka dessverre viser. At det i boka er unge vellykkede kvinner som kommer med sine mest private seksuelle betroelser og opplevelser, kan oppfattes truende og provoserende for mange. Også for de som selv oppfatter seg som frigjorte. For «pene piker» skal da ikke skrive bok om sitt underliv, sine forventninger og kåte drømmer - og spesielt ikke i jeg-form. Det er nok fortsatt holdningen til mange, også hos noen av mine med-søstre fra kvinnebevegelsene på 70-tallet, dessverre.

Jo da, vi er i dag langt mer frigjort og åpen i forhold til seksualiteten enn for tretti år siden. Men generasjon på generasjon med isolasjon, pietisme, mørke bedehus, uønskede svangerskap, seksuelt overførte infeksjoner, seksuell dobbeltmoral og en til tider grenseløs autoritetstro, har bevisst og ubevisst satt sitt sterke preg på Ola og Karis syn på seksualiteten, også av i dag.

De negative holdningene til kropp og seksualitet videreført gjennom generasjoner, opplever jeg svært ofte i mitt arbeid med klienter med seksuelle problemer. Det gjelder enten de er kvinner, menn, troende, ateister, unge eller eldre og er ved siden av manglende kunnskap, den viktigste årsaken til problemer i seksuallivet for folk flest. Det gjør en bok som ««Rosa Prosa» til en viktig påminnelse om hvorfor mange unge på grunn av uvitenhet og fordommer, opplever denne perioden av livet som unødvendig vanskelig.

ANGSTEN I SAMFUNNET for den frie og opplyste seksualiteten sitter dypt. I stedet for å forberede våre unge, som de som beskrives i «Rosa Prosa», til å bli gode, trygge og omtenksomme samlivspartnere og elskere - fornekter og fortier fortsatt det offentlige Norge seksualiteten. I det «frigjorte» Norge av i dag har vi ikke kommet lenger enn at vi i skolen først etter at en stor del av ungdommen har kommet i puberteten, lar den samme ungdommen få konkret kunnskap om de fysiske og psykiske endringene ved pubertetsutviklingen. Og ikke minst, hva den får av betydning for deres seksualitet.

PÅ KVINNEDAGEN: Utgivelsen av «Rosa Prosa» 8. mars ble møtt med anklager fra mange hold. Bak fra venstre: Tonje Tornes og Ingvild Sandnes, foran fra venstre: Martine Aurdal og Heidi Sinding-Larsen. Foto: KRISTIN SVORTE Vis mer

Så utrolig det enn kan virke, men ifølge «Læreplan 97» og i det forslag som er kommet til den nye «Læreplan 2006», skal ikke unge få denne kunnskapen før de er i 7. klasse. Det vil si når de er 13 år - for mange, spesielt jenter, et år eller tre for sent!

Kritikken mot «Rosa Prosa» har fra mange dreid seg om lanseringstidspunktet, særlig fra de som ikke har lest boka. Min første reaksjon da jeg så boka skulle lanseres på kvinnedagen 8. mars, var som mange andres; er dette rette tidspunkt? Jeg har ved nærmere ettertanke, og etter å ha lest boka, kommet til at dette var riktig.

«DEN STORE KAMPSAKEN» i det norske mediebildet i forbindelse med 8. mars i 2005 var kvinnegruppa Ottars kraftige reaksjon på at en butikk i Bergen valgte å stille ut levende undertøysmodeller på kvinnedagen. Dette var vel heller ikke en kampsak som kunne sies å ha som hovedmål å vise solidaritet med lavtlønnede, forfulgte og mishandlede kvinner i resten av verden, som har vært ett av Ottars argumenter mot «Rosa Prosa».

Oppmerksomheten om kvinnedagen har de siste årene vært heller lav. Noe som bekreftes av et uhøytidlig søk i Dagbladets tekstarkiv. For mars måned 2005 finnes det tilsammen 35 artikler hvor ordet «kvinnedagen» er nevnt. Tilsvarende for 2004 var 33. Fram til 27. mars i år er til sammenligning antallet steget til 56 - hvor av et stort antall artikler nettopp er i forbindelse med lanseringen av «Rosa Prosa», som i en ellers ganske tam markering, bidro til å få satt fokus på kvinnedagen i år.

Både nasjonalt, og ikke minst internasjonalt, er vi langt fra å kunne si at kvinner har oppnådd likestilling på alle områder. Skal det forhindre oss i å ta opp problemstillinger som unge jenter og kvinners forhold til egen kropp og seksualitet, selv om vi lever i verdens rikeste og mest likestilte samfunn? Selvfølgelig ikke - det går faktisk å ha to tanker i hodet samtidig, spesielt for oss kvinner. Vi har som kjent forutsetninger for dette fra naturens side.

Den siste i rekken av kritikere påstår at teksten i «Rosa Prosa» er pornografisk. Noe som sier mer om den som leser teksten som det, enn om teksten som sådan. («Rosa Prosa» anmeldt i Dagbladet 20. mars av Cathrine Krøger.) Som de fleste tekster som eksplisitt tar opp opplevelsen av sex, kan også denne leses som pornografi, om noen går inn for det. Men hvorfor ta alt opp i verste mening, hvis man da ikke har et problem med pornografi som sådan, og ser porno i alt eksplisitt seksuelt gjengitt i ord og bilder?

JEG VIL OPPFORDRE unge jenter og gutter - og ikke minst foreldre med barn før og i pubertetsalderen - til å lese boka. Spesielt de foreldre som skulle ha fortrengt sin egen seksuelle usikkerhet fra ungdommen. Det er viktig at unge blir møtt med åpenhet, kunnskap og forståelse i en tid av oppveksten som for mange oppleves som en vanskelig, men også en spennende tid. De seksuelle fantasiene og opplevelsene vi har i ung alder er med på å prege oss senere i livet - også derfor er en god start på seksuallivet så viktig.

Så ja, vi trenger også en bok som «Rosa Prosa». En stor takk til dere som hadde mot og tok utfordringen, og skrev om deres egne seksuelle erfaringer i jeg-form!

  • Les anmeldelsen av boka

    Motta Dagbladets nyhetsbrev Kulturavisa på e-post:

    litteraturavisa kulturavisa
    Navn:
    E-post:
JA TIL KVINNELIGE SEXSKILDRINGER: Sexolog Gro Isachsen imøtegår kritikken mot «Rosa prosa», og konkluderer med at vi trenger bøker som «Rosa Prosa».