Trist i Spania

Troverdig, men langdryg spansk sosialrealisme.

FILM: «Denne filmen er ikke basert på en virkelig historie. Den er basert på tusen.» Slik lyder reklameteksten til «Mandager i solen». Og den er ganske dekkende. For dette er en film som viser hva som kan skje - og ofte skjer - når godt voksne mennesker plutselig står på gata uten jobb.

Da det lokale skipsverftet i en spansk by legger ned, blir de ansatte satt på porten. Noen klarer å skaffe seg nye jobber, mens andre mister både sine illusjoner og sin verdighet i tillegg. Vi følger ei gruppe middelaldrende mannfolk fra siste kategori, som tilbringer store deler av den ufrivillige fritida på den lokale baren. Hvor de prater. Og prater. Og prater.

Det er ganske dystre saker, men heldigvis ikke uten glimt av humor. Det er også velspilt. Både typer og situasjoner føles ekte. Filmen har også fått en rekke priser i hjemlandet. Men den burde treffe bredere enn det. Tematikken er dessverre noe vi lett kan identifisere oss med her også. Når de arbeidssøkende om morgenen går om bord i pendlerferja «Lady España», sier regissør de Aranoa at arbeidsledighet er et problem som preger hele dagens Spania. Han kunne kanskje like gjerne kalt båten «Lady Europa»?

Velspilt og velmenende, jo da. Priser og utmerkelser, vel og bra. Men rent dramatisk skapes det ikke så store bølger. Livet til de arbeidsledige mennene er preget av stillstand og retningsløshet, og det er filmen også. To timer i selskap med disse karene er i lengste laget.